Mat, tradisjoner og sånn ...

Folk har sine tradisjoner i matveien...

Noen av disse tradisjonene kan nok virke uforståelig for dem som ikke skjønner seg på hva enkelte kan få seg til å Trøkke i Trynet, og som ikke helt er overbevist selv om disse Enkelte forsikrer om at dette faktisk er kjempegodt. :-) Ikke for det, skepsis er sunt, også hva merkelige matvaner angår.

Selv er jeg skeptisk til tanken på slanger, snegler (som jeg faktsik har smakt en gang eller to...), grilla marsvin, islandske værballer, lutefisk og biller i sjokoladesaus ... For eksempel. Men det er noe med å tørre og prøve, da. Eller?

Tja, jeg er slett ikke sikker!

Jadda, de ser kanskje ikke særlig gode ut, de der smalahodene, det skal jeg innrømme. Bebreidende, tomme saueøyne som glor på deg fra fatet i det du forsyner deg. Men i det kranie og øye forsvinner ned i bøtta og bare kjøttet ligger igjen på tallerkenen sammen med mandelpotet, rødkål og kålrotstappe, da er det bebreidende blikket glemt og smaksløkene kan få kose seg skikkelig. Himmelsk!

I år har vi trønderbesøk på smalahovefest for 12. år på rad. Dette er noe vi ser frem til hvert år, en tradisjon vi gjennom årene har lært oss å sette stor pris på. Godt selskap og god mat, hva er vel bedre enn det? Skepsisen til saudehaudene er for lengst vekk, den forsvant vel egentlig allerede første gangen vi serverte dette herremåltidet en sen novemberlørdag i 1998.

Jeg vil helst slippe å tenke på at denne tradisjonen kanskje blir vanskeligere å gjennomføre i framtida ... for det er definitivt et av årets høydepunkter ... Men den tid, den sorg ...

Og i kveld, i kveld er det rakfisk med purre, rødløk, kokte og hakka egg, poteter og rømme. Gourmethelg de luxe!

* * * * * * * * * *

Jeg liker Zappa, men Zappa liker sikkert ikke meg.

(Lars Kilevold: Livet er for kjipt)

Release me! Sett meg fri ...

Innimellom finnes det sanger som taler til meg fra første gang jeg hører dem. Og ikke minst finnes det ... sangtekster som taler til meg. Virker ikke som folk flest legger merke til ordene en sang består av, noe jeg syns er forunderlig. Opp gjennom årene har jeg vel bare funnet en sjelevenn som er like opptatt av slikt som meg. The words are already written, Lill! Jadda. Name no names ...

I våres en gang hadde jeg min store oppdagelse av en vanvittig bra sang med det svenske bandet Oh Laura, en sang som heter 'Release me'. Etter hvert som jeg hørte på den, og da mener jeg ... virkelig lyttet, så tok ordene meg med full styrke. For her er jammen sangen om mitt liv, slik det er nå. Eller ... slik det har vært frem til nå. Og på et bisarr vis er den en merdvirkende årsak til at jeg nå er i ferd med å sette meg selv fri.

I am the wilderness locked in a cage
I am a growing force you kept in place
I am a tree reaching for the sun
Please don't hold me down
Please don't hold me down

Jeg skal komme med en innrømmelse...

For på mange måter har jeg vært veldig heldig gjennom mine 25 år sammen med Kristen, min ex-to-be. Han har mange gode sier, det skal han ha. Og en side er jeg kanskje spesielt takknemlig for har vært der. For ... Aldri noen sinne har han sagt at jeg ikke skulle gjøre sånn eller slik, at "nei, dette kan du ikke tillate deg". Jeg har fått lov til det meste innenfor visse usagte grenser, vil jeg tro. En slags frihet under ansvar. Så, det er nok egentlig jeg selv som har begrenset meg. Pluss selvsagt de forpliktelsene det å være en familie gir. Uansett, så blir resultatet det samme.

For ... så er det nå en gang sånn når man er gift eller lever sammen med noen, at man selv holder igjen littegrann. At om ingen andre gjør det, så holder man igjen selv. Det er ikke alt man tillater seg. Selvfølgelig er det sånn det skal være også. Man flytter ikke "bare" fordi det å flytte lettere ville medføre at man får jobb f.eks når den andre av forskjellige årsaker ikke kan flytte, man setter seg selv og sitt til side på noen felt. Man selger ikke alt man eier fordi man har lyst på en tur til Australia, liksom. Og der hadde nok grensa gått for hva jeg hadde fått lov til, tenker jeg. ;-)

I am a rolling wave without the motion
A glass of water longing for the ocean
I am an asphalt flower breaking free
but you keep stopping me

Release me
Release me

Ikke sånn å forstå at jeg kommer til å selge alt jeg ikke eier og dra min kos til Australia nå. Det er en metafor. Det er ikke en gang sånn at akkurat denne typen frihet er min grunn til å flytte for meg selv heller. Det er en ganske sterk mangel på fellesskap i tosomheten som gjør livet ugreit. Det er ikke Kristen det er noe galt med, det er heller ikke meg. Det er kombinasjonen av oss som ikke fungerer. Og en sånn kombinasjon er nok noe med den sterkeste form for frihetsberøvelse frie mennesker i et fritt land kan oppleve.

I am the rain that's coming down on you
That you shielded yourself from with a roof
I am the fire burning desperately
but you're controlling me

Release me
Release me

Frida Öhrn er vokalist i Oh Laura,

og her er hun visst ute på egen hånd.

Men sangen er nå den samme uansett.

* * * * * * * * * *

I am the fire burning desperately

but you're controlling me

Release me!

(Oh Laura: Release Me)

Mennesker

Det har nok hatt en tendens til å bli veldig mye natur og lite folk med på bildene jeg har lagt ut på bloggen så langt. Men, uten mennesker hadde det ikke vært noe til verden. Og det kan innimellom være greit å vise at man kan ta bilder med folk på, der folket ikke sitter festkledd rundt et bord for å spise. Noen er flinke til å ta hverdagsbilder, vi andre trenger kanskje å skjerpe oss litt i så måte?

Her kommer i alle fall tre portretter, fokus på enkeltmennesket, som helt uavhengig av hverandre forteller litt om det jeg syns er spennende med portrettfotografering.

SJØLPORTRETT

Innimellom får jeg bruk for et bilde av meg selv til et eller annet, og dette bildet er et jeg tok for et par år sida i en eller annen anledning i forbindelse med studiene ved HIST. Det vil si, akkurat dette bildet var et rent uhell, men ble det bildet fra den fotoseansen jeg har brukt mest. Kanskje merkelig for mange, hehe, men det er nå bare sånn det er. :-)

Nå er mesteparten av hårprakten vekk for lengst, men bildet har jeg altså blitt hengende ved likevel. Det representerer godt de siste to-tre-fire-fem årene i livet mitt.

Bildet er tatt med mitt gamle Canon PowerShot S2-IS ultrazoom på stativ, og med selvutløser. Et eller annet tok oppmerksomheta vekk fra kameraet etter at utløseren var trykket sånn at jeg snudde meg vekk da bildet ble tatt. Og jeg likte umiddelbart resultatet. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som fascinerte meg ved bildet, men nå som ting smått begynner å falle på plass har jeg gjort meg noen tanker omkring dette.

Jeg snur meg vekk fra meg selv, sånn som jeg i grunnen har gjort med det meste de siste årene. Og dette bildet kan som nevnt på mange måter symbolisere disse siste årene. Før jeg nå har våkna opp og er i ferd med å gjøre det som må gjøres. Og da trenger jeg kanskje et mer åpent portrett etter hvert. Vi får se...

Lill. Distansert.

ISAK

Isak er en artig kar å ha med seg på tur. Han er villig til å gå akkurat så langt mamma vil, er utholdende og seig. Og han har alltid mye å snakke om når han får ha mamma helt for seg selv og slipper være i skyggen av storebroren.

Bildet under er tatt da vi var på fototur for å ta bilder av tåka, og Isak var svært ivrig med mobilkameraet sitt. Mange av de beste motivene var det han som fant, så han får nok øye for dette med fotografering etter hvert, han også.

Isak. Turkameraten.

FORTELLENDE PORTRETT

Er knapt noen typer foto som fascinerer meg mer enn portretter som forteller meg noe om hvem personen på bildet er. Det er noe nesten ... sensuelt og sexy ... over et portrett av en forfatter med sin bok, en snekker med sin hammer, en musiker med sitt instrument ... Eller en fotograf med sitt kamera.

I vår da fotoklubben hadde kurs i digitalt kamera, brukte vi en del tid nest siste kvelden på å ta bilder. Noen uheldige ble utvalgt til å være modeller, og vi andre skulle forevige de utilpasse. Øystein kom opp med en idé som han måtte demonstrere. Og vi som gikk på kurset knipsa i vei, selv om det i grunnen ikke var Øystein som skulle være fotoobjektet.

Da jeg kom heim var det mye grums å finne på minnekortet, det skal sies, men ett bilde syns jeg faktisk ble ganske bra. Dette. Nå skal jeg ikke si noe om hvorvidt det er et spesielt godt bilde av Øystein eller ikke, for det vet jeg ikke noe om - men jeg har i alle fall fått fanga fotografen og hans nærhet til arbeidsredskapen sin med dette portrettet. Om det finnes noe skille mellom disse to, da.

Nå har jeg terga den fotograferte en del med å bruke dette bildet før, så denne gangen ville jeg gjøre en vri før jeg la det ut (jadda, jeg HAR spurt om det var greit!). Jeg har gjort bildet svart hvitt, med unntak av to vesentlige elementer:

Øynene hans er fortsatt blå - for å prøve å understreke at øyne er det viktigste redskap for fotografen, nest etter kameraet.

Det røde på L-objektivet har jeg også beholdt. Fordi det ikke finnes noe grommere for en fotograf opphengt i Canon, og fordi den røde ringen er Canon L-seriens ubestridte kjennemerke.

Øystein Torheim. Fotograf.

* * * * * * * * * *

You don't know if it's fear or desire
Danger the drug that takes you higher
Head in heaven, fingers in the mire

(U2: So Cruel)

Is og frost ...

Uten tvil ... Vinteren nærmer seg!

De siste dagene har det vært kaldt, og fristelsen til bare å krype inn under pleddet og glemme kulden og verden har vært påtrengende. Men så er det noe med at nye leketøy gir ny inspirasjon og giv, og det faktum at skjermen til iMac er en drøm til å leke med bilder på har stort sett holdt meg unna godstolen og pleddet. :-)

Denne tida av året har aldri vært av mine mest aktive på fotofronten hva utebilder angår, så da er det på tide å endre den tankegangen også. Som sagt så gjort. Da gjør jeg selvfølgelig stikk i strid med fristelsen om varme og pledd, jeg tar på meg varme klær, tar med kameraet og oppsøker motivene der ute i kulden.

I dag, på en av mine ukentlige Volda-turer, treiv jeg med meg kameraet og tok noen bilder i Stigedalen ettersom jeg hadde god tid på ferga. Både issvuller i veikanten og autovern ble forsert i jakt på nærhet til motivene og isen, noe som ikke er bare bare for småfolk som meg. ;-)

(Når man er rundt 157 cm fra asfalten til hårrøttene er autovernet akkurat litt for høyt til at man kommer over med eleganse, hehe. Men ... kan ikke la meg stoppe av sånt, så over kom både jeg og Canon'en min uten nevneverdige skader hverken på meg eller autovernet.)

Og selv om resultatet neppe er spektakulært på noen måte, så kommer noen av bildene jeg tok her.






Å fokusere på jukletapper er visst ikke helt enkelt av en eller annen grunn, og her skulle jeg sikkert gjort som på bildene nedenfor, men men .. Litt støy, men jeg likte den knøttlille trill runde dråpen som henger i løse lufta på dette bilder, så da fikk det være med likevel.


På disse neste bildene brukte jeg manuell fokus på 50mm min, noe jeg ellers aldri gjør. Syns kanskje ikke alltid det er like enkelt å se hvor jeg bør passe på hvor skarpheten skal være størst, men jeg regner med at øvelse etter hvert gjør mester. Dette er i alle fall blant mine første famlende forsøk på manuell fokusering på digitalkamera.

Over The Rainbow

In the beginning of Existence the feeling of being safe was overwhelming! We were one, and in our little world inside each other we thought it would go on like this forever. Forever like this: Being ONE; One Heart, one Soul, one Mind. Forever in companionship with ourself, a happiness easy to believe because existence was nothing else but this. There was no beginning of you, no end of me. We surrounded each other in Perfect Harmony.

Then, in the moment of Creation, when our world shook and a New World rose from nowhere, I lost you! I was ripped out of myself, torn apart with a pain so staggering I thought I would never be whole again. It took my breath away completely! I had lost myself, and the world I woke up to was so different, so bright, yet so dark and dangerous I didn't know where to look for the part of me lost.

My broken soul drifted along in loneliness, always with what was left of my mind wide open in search for my mate, my second half. The other part of me. Wide awake in the search for myself. For you.

I went into the depths of the soil, climbed the highest mountains, even crossed the oceans creation had brought this New World.

The deeper I went, the higher I climbed, the more I searched for the feelings lost, the warmer and safer I felt. But still darkness surrounded me and you were nowhere to be found. I cried out in torment, but didn't even know what to call you. Because as One we didn't need names, and now I didn't even know who or what I had become myself.

So endlessly many years and decades, so many centuries and millenniums passed in lonely search for my lost perfection. And yet my soul was lonely and you remained nowhere to be found.

Like the lilies of the lakes, like the roses in the Garden of Eden, like the birds in the sky, and even the stray dogs. So much beauty and companionship with others of my spiecies, but still lonesome. Still half, even among my own.

The Creation of Man brought a new dimension, and even if my heart and mind were still searching for lost feelings, it brought happiness, love and friendship to a forever restless soul. So many relationships in so many different times and ways I even forgot to search for you from time to time.

The pain sometimes disappeared, it was only a vague feeling of something lost along the way, something never named, just felt with unknown feelings. Felt like an empty spot in the depth of my heart and soul.

A place for forever Nothing.

And then my present time arrived, a new life and a New Beginning. Family and love and friendship kept me alive, brought both pain and joy into my life. But even in my happiest moments I felt a need to search for something nameless, like I still hadn't found what I was looking for. Always looking for god-knows-what.

Then, like a wonder, like lightning strikes from a clear blue sky, like a hurricane from cyberspace, I found myself again on St. Anthony's day! My soulmate; My body and mind, my heart and soul. You! Again no beginning of me, no end of you, just us. So many strange and unknown feelings felt, so weird they had no names. Because, how can we explain our own thoughts expressed by another if it isn't us speaking?

Like the beauty of the rainbow, it's just reflections of nobleness eyes can see, but no hand touch. Unbelievable in it's whole existence, but still present. Two corners of the world arching to be joined as one.

Yet, even if the lost part of me, my soulmate has been found, the way to go is still unknown, still to be searched for. For, who are we to fully understand what this is all about? What else can we do but together try to find the Bridge Across Forever?

For someone very special,
autumn 1997

A life on hold ...

My life is on hold these days, life is kind of complicated. I spend my time waiting. Waiting ... to move out ... waiting ... for a New Life to start ... waiting ... for me ... I have been lost in an empty void for so long, and now I finally seem to be on my way to find myself again. It's like the Phoenix erupting into flames before rising from the ashes, hehe. Reborn - and ready for a New Start. But still ... waiting. Impatiently waiting to move on.

What is needed in between a life on hold and the Next Step is patience, even where there's no patience to be found.

These days I get less angry when things don’t combine
Laughing at how I behave sometimes is more in my line
Whenever that girl in the mirror starts to look troubled or blue
I take her aside for a moment and tell her we’re just passing through

(Mick Hanly "These Days")

It's like my soulmate Ricardo said ... Where I am now is in purgatory. (Which of course raised a discussion on Facebook about the religious aspect of purgatory. :-O )

But this is something Entirely Different. To use Ricardo's words: "Purgatory is in the midway of Heaven and Hell yes. But in a one way direction - to the Heaven. First one should purge (that´s where the name came, isn´t familiar to the computerwise people?) to be able to enter the Heaven. It is simbolic. It is for who knows and understands Lill. It is not for anyone, so." Says my wise friend who probably knows me and my inner thoughts better than anyone else...

When life is complicated there are two directions in which you can find me. Way down into Nothing, or way up in a Creative State where I use all my frustrations to do positive and creative things. Restless and on the move, but stuck in the very same spot going nowhere. Circling like a lion in a cage, looking for the way out. The first state can last for hours, the last one for days, even weeks. :-) And ... switching between those two ... can be frustrating in itself.

So ... if I need to talk, let me talk. If I need to be silent, let me say nothing - and listen to what I'm not saying! ;-) Maybe I ask too much, but I need everyone who knows me to be patient too. With me.

I should warn you
When I'm not well
I can't tell
Oh, there's nothing I can do
To make this easier for you

You're gonna need to be patient with me

I'm this apple, this happening stone
When I'm alone
Oh, but my blessings get so blurred
At the sound of your words

I'm gonna need you to be patient with me

How can I warn you when my tongue turns to dust
Like we've discussed
It doesn't mean that I don't care
It means I'm partially there

You're gonna need to be patient with me

(Wilco "Please Be Patient With Me")

Et bildeløst innlegg om frukt ... En slags kjærlighetserklæring.

ANTI ANTI

For få år sida var jeg notorisk motstander av alle slags dippedutter med eple på, være seg iPod eller Mac i alle tenkelige (og til tider virkelig merkelige og utenkelige) fasonger. For ikke å snakke om iTunes, programmet 'alle' elsket å hate.

Bare det å lage en mp3-spiller, for den - iPod altså - kunne visst spille dette i tillegg til Apples eget musikkformat, som var låst til et enkelt program for overføring var for meg komplett idioti. Sa jeg engasjert til alle som gadd diskutere med meg mens jeg kobla min søte lille Creative Zen til PC'en og overførte musikk til den ved å bruke alle programmer for musikk jeg hadde på maskinen. Eller ... muhaha, enda bedre ... ved å bare dra filene over til det lille Zen-ikonet på skrivebordet. Jadda, bare lås dere til iTunes, folkens - for det gjør i alle fall ikke JEG!

Og den første alt-i-ett iMac'en, dere... En merkelig utseende klump av en ... dings ... som kom i gjennomsiktig grå plast og de merkeligste farger sammen med dette grå. Pleide leke litt på en som vi hadde på jobb til videoredigering, og jeg likte den IKKE. Nyskapende. Tja ... Muligens ... Javel. Men stygg som fy, og med merkelige programmer installert. Neste iMac var til å le seg fillete av. Lignet en lampe med klumpfot med en tynn hals - og så en LCD-skjerm ballansert på toppen der utforminga på styggedommen tilsa at ei lyspære skulle vært plassert. Og noen sa faktisk at den var stilig. Stilig? Haha, den så jo bare dum ut! For ikke å snakke om ... All den skinnende og hvite plasten Apple brukte i produktene sine - beats me hva som var så fint med det. Oste billig plastikk lang vei, det var det det gjorde.

Sånn holdt jeg det gående så snart noen sa ordet iPod, Apple eller Mac i min nærhet.Var ikke noe å si på engasjementet mitt mot Apple, nei. :-)

SÅ KOM MIN FØRSTE IPOD

Til nøden en dag drev meg til å tenke i en ny retning.

Under sterk motstand begynte jeg for snart tre år sida å vurdere en iPod Classic. Jadda, av alle mennesker vurderte jeg seriøst en iPod. Av den enkle grunn at jeg ville pakke vekk CD'ene mine og derfor måtte ha en mp3-spiller som hadde plass til alle 1600++ CD'ene jeg da hadde. Pluss litt til. Og da ble brått en svart (selvsagt, for jeg elsker jo svart!) 160 GB iPod Classic det klareste valget. Under meget stor tvil, selvfølgelig. Bestilt ble den til slutt, på tross av all motstand jeg hadde i meg, motstand mot dette fenomenet de kaller Apple.

Da iPoden kom i posten ble jeg straks litt vennligere stemt, det må sies. For den mattsvarte overflata i stål på fronten så unektelig lekker ut. Baksida i fingeravtrykktiltrekkende blankt stål var ikke akkurat like flott, men med 'Lill Berg Nordheim. Join As One' i lasergravering ble det nå liksom noe for meg likevel.

Laste ned iTunes. Jadda, for mot de dumme kjemper selv Lill forgjeves. Legge inn musikken min. Ut av eska med den store lille iPoden. Koblet iPod til PC'en og utforsket iTunes litt mens jeg ladet og fylte spilleren. Og vel ... iTunes var slett ikke så ille - egentlig. Innrømmelse nummer en, jeg kunne nesten, på tross av helt klare mangler, like programmet. I alle fall bitte litt. For det er ikke til å komme bort fra at programmet arbeider svært godt sammen med Apples produkter, selv om Apple har lagt inn noen uforklarlige begrensninger. Som det at man ikke kan kopiere fra iPod/iPhone og tilbake til datamaskinen ...

Så, da iPoden var ferdig ladet og de første par tusen sangene lagt inn, da begynner Lills lille kjærlighet forsiktig å ta form. For det skjer noe med en når en får begynne å navigere i verdens enkleste programvare med navigeringshjulet på iPod og for første gang hører de små klikkelydene hjulet lager ... Innrømmelse nummer to var betraktelig enklere å komme med enn nummer en, for iPoden var ... genial. Og direkte griselekker var den også! For ikke å glemme .. det beste av alt, det fantes docking og høyttalere til den i bøtter og spann. Ikke noen andre merker musikkspiller har i nærheten av samme utvalget av tilbehør. Selv endte jeg opp med en iYiYi Tivoli, og Classic'en og den har vært trofaste følgesvenner fra den dagen.

Ikke mindre fornøyd og velvillig ble jeg da jeg hadde min store oppdagelse av iTunes Store, musikksjappa til Apple. For ei som elsker musikk og bor på et sted uten platebutikker var det lykke, jul og bursdag på en gang. Selv om filene var låst til iTunes, bare kunne brukes på fem PC'er og hadde kopisperre både meg her og meg der... Jeg fikk tak i musikk med ett lite museklikk, og utvalget var (og er) enormt! Og når sant skal sies, kopisperre var til for å overvinnes ... Før Apple tok til fornuften og fjernet den helt.

FENOMENET IPHONE

Rett før jeg kjøpte Classic'en og altså ble litt vennligere stemt i forhold til produkter med frukt på, begynte folk på diverse fora på nettet å snakke om en fremtidig mobil fra Apple, iPhone. Og det, det skulle jeg i alle fall ikke ha! Der gikk grensa, selv for meg. Ikke så den ut som en mobil, og stor, stygg og full av merkelige ikoner var den...

Ingen mobil har vært hypet så mye, har vært skrevet så mye om som iPhone, og det på månedsvis før den var i butikken. Ord som genial, innovativ og nyskapende (to sider av samme sak, egentlig) gikk igjen alle steder. Så ... da krøp den liksom innpå meg, i form av snikreklame på hver ei nettside jeg besøkte. Og jeg tenkte etter hvert at kanskje ... kanskje ... kanskje likevel? For ... den var i grunnen mer kul enn stygg, når jeg bare fikk sett skikkelig på den. Etter hvert ble den i mine øyne en riktig så lekker, og spesiell, mobil. Og uansett hva, nyskapende, det var den jo. Og jeg liker sånt, på rent generell basis. :-)

Så ... kanskje?

Da den først kom, iPhone, da gikk folk av skaftet allderes. Importert fra USA, for Apple skulle ikke selge 1. gen iPhone i lille Norge, må vite. Men .. etter et år kom iPhone 3G, eksklusivt for Netcom. Det er i grunnen nå vi virkelig begynner å snakke om at Lill har solgt sjela si til Apple og Steve Jobs. Og av alle ting, også til Netcom ... For etter at jeg hadde latt fingrene leke over den nydelige berøringsfølsomme skjermen på iPhone for første gang, så kunne jeg tilgi Apple for alle særheter iPhone den gang hadde. Som manglende støtte for MMS, null javastøtte i Safari og en Bluetooth som ikke kunne brukes til annet enn mono handsfree. Ja, liketil låsing mot iTunes og synkronisering på en PC om gangen for at ting ikke skal bli sletta syns jeg var helt OK. Jeg ble rett og slett helt betatt over dette innovative vidunderet som faktisk også gikk an å ringe med. For hver programoppdatering til telefonen, som går som en lek i iTunes, har den bare blitt enda litt bedre. Ingen mobil over, og ingen mobil ved siden av iPhone. :-)

Såpass solgt har jeg vært at jeg, som vel egentlig er en liten dippedutt-freak og pleide ha lyst på ny mobil etter å ha hatt en grom-mobil to-tre måneder, jeg har nå hatt min iPhone i snart 15 måneder uten å gå lei det aller minste. Og alle programmer man får til den! Over 100 000 forskjellige programmer sies det at finnes, og det bare for oss som ikke gidder jailbreake telefonen. Gjør du det er nemlig utvalget mange ganger større. Pluss at det kommer nye programmer, hver dag.

HELT UT AV SKAPET - IMAC

Det påstås forresten at 90% av alle som kjøper Mac har begynt med en iPod, at det er der interessen for Apples produkter starter - før man endelig tar skrittet fullt ut. Ikke vet jeg om det stemmer - på andre enn meg. :-)

For fra iPod for snart tre år sida til iPhone for nesten 15 måneder sida sitter jeg i dag og skriver mitt første blogginnlegg på min splitter nye 27" iMac med en skjermoppløsning på 2560x1440. Ikke mye hvit eple-plastikk her, det er aluminium og skinnende glass (som jeg regner med den godeste Tim ville dånt over i rent sjokk over at noen kan få seg til å velge noe så blankt. Jeg og han har nemlig hatt noen små diskusjoner på blank kontra matt skjerm ...). Og etter at jeg nå har installert Lightroom på denne skjønnheten av en datamaskin, så kommer jeg sikkert til å glise døgnet rundt i flere uker fremover. For gjett om denne er snadder å redigere bilder på!

Denne Magic Mouse, musa som følger med ... som er knappeløs og berøringsfølsom etter samme prinsipp som skjermen på min kjære iPhone ... Svusj oppover: skrolle opp ... Svusj nedover: skrolle ned ... Svusj mot høyre eller venstre: skrolle sideveis ... Sveip med to fingre mot høyre eller venstre: bla frem og tilbake i nettleseren, cover flow og bilder ... Direkte kult, for meg som har små hender. For de andre er nok denne magimusa litt lita. Og til slutt ... det knøttlille tastaturet i aluminium med utfreste spor til hver enkelt tast. Å, det er så nu-de-li'!

Jeg har lagt alle motargumenter mot Apple Macintosh vekk nå. Jeg er solgt. Jeg har sett Lyset! Jeg er imponert, og jeg har overgitt meg fullstendig! For jeg innser endelig innerst inne i dypet av min sjel, at dette, det er noe mer enn bare en datamaskin ... Det er kjærlighet til skjønnhet, til det enkle. Og til det geniale. Best av alt, denne iMacen er MIN!