onsdag 28. oktober 2009

Frost, skodde og mer høst ...

I dag har det vært et utrolig flott høstvær. Knall blå himmen og kaldt, og dermed har skodda liksom aldri helt sluppet taket oppi Eidsdalen. Kikka ut vinduet på formiddagen, og fikk se det flotte motivet med skoddedotter i skogen nedenfor her ... Da ringte selvfølgelig telefonen, og der ble jeg sittende til motivet var vekk ...

Men inspirert av det jeg hadde sett, var det på med superundertøy og andre varme klær, og så tok jeg med kamera med 50mm fastobjektiv (begrense seg vett'u, Tim... ;-) ...) og Isak på en liten tur ned mot elva. Frost ... og ... skodde. Passer ypperlig for ei fotointeressert dame med livet på vent. ;-)


Hvor er tequilaen? Saltranda er i alle fall på plass. :-)


Denne var det i grunnen Isak som oppdaget. Han er en observant turkamerat som elsker å ta bilder med mobilkameraet sitt mens han spretter rundt og alltid har noe å snakke om.


Trolsk, om enn temmelig grått landskap. Er bare tussene og trollene som mangler før det blir helt eventyrlig. Og nei, Isak egnet seg ikke særlig som hverken tuss eller troll. :-)




Sjatteringer...


Så til slutte et par bilder med etternølere som fortsatt har greid å klamre seg fast til trærne, selv om det ellers begynner å bli temmelig glissent rundt omkring. Men ... de bladene som fortsatt henger der har utrolig sterke og flammende farger nå.


På dette nederste bildet brukte jeg blenderåpning 3,2 i håp om å oppnå en grei effekt av at bildet blir stadig mer diffust bakover ... jeg vet ikke om det ble 100% slik jeg tenkte. Men jeg er ganske fornøyd med det (til 'gutta i fotoklubben' har fått sagt sitt i alle fall, haha).

tirsdag 27. oktober 2009

Wish Me Well


Innimellom kommer det bøker som gjør et uslettelig inntrykk på meg. Mick Hanlys selvbiografiske bok 'Wish Me Well. Notes on My Sleeve' er definitivt en sånn bok. I utgangspunktet er kanskje ikke en selvbiografi av/om en irsk musiker og ateist i et temmelig strengt katolsk land så veldig original, men denne boka følges av hans siste album, 'Wish Me Well', og musikk og boka hører på en fin måte sammen. Hver sang fra albumet er tema for et kapittel i boka, og kapittelet avsluttes med teksten på sangen som har gitt kapittelet navn.

Dette er en svært usentimental og klarsynt bok som gjennom hvert kapittel og hver sang til sammen utgjør en biografi om følsomhet og evner, hvor leseren kronologisk får følge et liv velsignet med kjærlighet og talent, men samtidig et liv formørket av alkoholens tyranni, tvil på egne evner og seg selv.

Mick Hanly er en bånn ærlig mann som kjenner seg selv godt, med de styrker og svakheter han har. Han skriver om familie, om kjærlighet, om musikk, om livet han har levd og lever. Og han gjør dette med artistens fine fortellerevne.

Bokas første kapittel, Dust In The Storm avsluttes med den sangen fra albumet jeg liker best. Det gjelder å finne tid til å utforske sin egen måte å gjøre tingene på, og også få lov til å finne sin egen famlende vei gjennom livet.
Take a look at the stars for a moment
If you have a moment to spare
I know life is short and it’s so hard to squeeze in
A moment somewhere
You might be the one at the window
Or the soul in the desert wide-eyed
Believe me you’re not all alone
Or the first to be beautifully mystified.

Lend an ear to the sound of the ocean
If you want to hear more than the sea
Stay, there’s nothing to fear
At the door to eternity
And draw back the curtain forever
Take a ride on a hand full of dust
If you still think the good book's the answer
Go back to bed with that book if you must

But please let me find my own way,
My own way to sleep
I’m helpless, I’m helpless, so helpless
Sometimes that I weep
Please let me find my own way,
My own way to cry
I know we’re the dust in the storm
But I think I’ll get by

I can still see the new rose aglow
And the dandelion ball in the grass
Tonight it might leave on the wind
But I’ve got no problem with that
Tomorrow we’ll find a survivor
Blow the clock, one o’clock, two o’clock, three,
Pray that my children remember
The hours that we spent smiling carefree.

I know I am preaching and not really
Practicing that which I preach
But I’m weary of certainties knowing
Tomorrow’s not easy to reach
I saw the great fire in the distance
Saw the great lie turn to dust
If you still think the good book’s the answer
Go back to bed with that book if you must

But please let me find my own way
My own way to sleep
I'm helpless, I'm helpless, so helpless
Sometimes that I weep
Please let me find my own way,
My own way to cry
I know we're the dust in the storm
But I think I'll get by

3. kapittel...


Mick Hanly er stor i hjemlandet, men utenfor Irland grenser er han nok mest kjent for Hal Ketchums megahit med den nydelige kjærlighetssangen 'Past The Point Of Rescue', som etter min mening ikke når Hanlys egen versjon til knærne en gang. (Den samme sangen jeg aldri kan tilgi Hellbillies at de lagde en sang om reinjakt av, hehe...)

lørdag 24. oktober 2009

Aldri mer ...


For alle øyeblikk som en gang var,
som aldri mer skal komme eller bli
For to som hver for seg fra denne dag
aldri mer skal kalles oss og vi

så var det altså sånn det måtte gå!
Et nederlag, men like fullt en seier
Et oppbrudd uten kamp og uten krig,
for fredens skyld så skilles våre veier

Det er dessverre noen ganger sånn
at i tosomhet skal ensomheten bo
Og rak og trygg jeg står ved dette ene;
at denne gangen var det jeg som dro

Så takk.. Farvel! I dag så starter livet
et nytt kapittel i den samme bok
om to som ikke kunne leve sammen,
men sammen står om avgjørelsen de tok

onsdag 21. oktober 2009

Morgenstund er tull i grunn'...

EN GANSKE ALMINNELIG MORGEN I DET ALSAKERSKE HJEM
- OG SÅ BLE DET MÅNELYST

Jadda, så var det på'an igjen...
iPhonen har tre ganger i løpet av 18 minutter gitt fra seg en ilter alarm som forteller meg at nå, Lill, nå er Kaoset snart igang igjen. :-) (Hvordan jeg skulle overlevd uten snooze-funksjon på vekkeremediene aner jeg ikke, så takk for den oppfinnelsen.)

Det er noen faste rutiner i ukene i tillegg til å få karret den morgenstive, alltid verkende kroppen min ut av senga når de tre omgangene med alarm har gjort sitt, noen av disse rutinene er enklere enn andre.

Vekke ungene...

Isak spretter opp som en hjort og er klar for den nye dagen med et stort smil og småertende loppefakter (noe som ikke alltid faller i god jord hos De Morgentrøtte...). Men velsignet være for det blide, nydelige smilet hans på morgenen! :-)

Ruben derimot, han er definitivt Sin Mors Sønn. Grynter noe uforståelig når han vekkes og må ropes på flere ganger før han endelig kommer sigende ned trappa, alltid like oppgitt over at mamma ikke kan få han opp før, for nå har han dårlig tid må vite. Og han er slett ikke klar for noen ny dag enda. Dagens første seier er når man, tross alt, greier å få han til å smile om morgenen, for morgener er neimen ikke mye å smile av, egentlig.

Hvordan denne snart 11 år gamle karen skal bli som trøtt tenåring, det tør jeg ikke en gang tenke på. :-)

Måle blodsukker...

Stikk i fingeren hver morgen, det er en av mine rutiner, hverdag og helg. I dag 5.1, det nærmeste Perfekt det har vært etter flere dager med stressblodsukker ned på rundt 4.2 og under 4 også. Ikke mye å gå på før kjelleren og føling er neste, liksom. Men i dag - etter nok en nedjustering av langtidsinsulin - en av de bedre hvor marginene er på min side. Selv om det bare er så vidt...

Så ... en hektisk halvtime med fullt kaos av frokost, sekker, niste og jakt på sko og yttertøy før taxien kommer på tunet og henter gutta for en ny skoledag.

Og så kan roen senke seg over meg igjen. Deilig!


Om det var blodsukkeret, inspirasjon fra andre eller Noe Helt Annet er ikke godt å si, men i dag greide jeg faktisk å få med meg morgenhimmelen. Og siden jeg for tida har litt kick på panoramabilder (og slett ikke kan konkurrere med Visse Andre hva foto angår), så ble det jo panorama i dag, selvfølgelig.

Men ... Det er nå fra litt utpå dagen og utover kveldene jeg er i mitt ess, så jeg syns i grunnen at himmelen på kveldene kan være vel så fin som på morgenen. Det har sikkert noe å gjøre med når på dagen sansene er mest åpne for inntrykk. Tror jeg. :-)

I går hadde jeg vært på kunstgraset og tatt bilder av fotballaget til Ruben og hadde noen minutter å slå ihjel før jeg skulle ha kurs i Elements, så da tok jeg noen få bilder mens jeg likevel var i farta. Noe skal man jo gjøre for å få tida til å gå... :-)

Det første bildet er tatt utover fjorden fra Sjøgata, og det andre nesten oppe ved tunnellen på Lote-sida.



Så er det noe med nattmennesker og månen. Det neste bildet er tatt rett før forrige fullmåne og er satt sammen av to eksponeringer for å få med både litt detaljer i månen og skyene. Noe som neimen ikke er enkelt siden både skyer og månen forflytter seg raskt, noe som fører til at bildet blir slørete. Siste bildet tok jeg en kveld i juni klokka 23:15 da det var så fin nymåne ute. Likte i grunnen selv de sarte pastellfargene som ble på det bildet.



Nå er klokka 10:30, den verste morgenstivheten har gitt seg og jeg er klar for en ny dag. :-)

mandag 19. oktober 2009

Haust på Søre Sunnmøre

Jeg er til Volda to ganger i uka, og jeg blir stadig flinkere til å huske på å ta med meg kamerabagen før jeg drar. I Påkommende Tilfelle...

1. oktober hadde jeg for en gangs skyld Gode Marginer på ferga (I never learn, hehe), og tok derfor en stopp rett før Bjørkedalen. Syns det var så fine skydotter over fjellene der akkurat den dagen, og blå himmel innimellom dottene der sola kunne stikke seg frem og erte meg litt. Godt jeg stoppa på turen nordover, på heimveien et par timer senere var det et helsikes regn...

Så er det nå noe eget med den første snøen i fjellene, da, selv om jeg godt syns den kan holde seg oppe i høyden og ikke komme ned i lavlandet for å plage meg. :-) Men uansett, den snøen gjør seg unektelig på bilder!


I dag var det speilklart både på vannet i Stigedalen og før Kile hvor disse tre bildene er tatt. Etter hvert begynner det å bli glissent med lauv på trærne i høgda, men noen blader klamrer seg fortsatt fast lengre ned og lager gulgrønne flammer av høst.



søndag 11. oktober 2009

Kannesteinen og Hendanes fyr

Under frokosten fikk jeg en idé om at Kannesteinen på Oppedal kunne være en fin plass å ta bilder akkurat i dag. Her på Eid var det i grunnen litt grått og disig, men det er jo ingen hindring for at det faktisk kunne være fint i ytre. Så tur ble det ...




Ingen tur til Kannesteinen uten en tur på Hendanes fyr.

Vel, egentlig en sannhet med modifikasjoner ettersom jeg ikke har gått ut til fyret sida jeg og Ricardo var der høsten for ni år sida. Måtte le litt for meg selv mens jeg så de late bølgene som halvhjerta slo mot land, for dette stedet var det mannen fra Sao Paulo i Brasil mente måtte være verdens ende. :-) Man kan jo bare prøve å forestille seg hvordan Hendanes måtte se ut for en mann oppvokst i verdens nest største by. :-D


For meg er Hendanes et sted jeg har mange gode minner om fine samtaler fra, var der flere ganger sammen med en venninne før jeg altså tok med meg en forfrossen brasilianer dit for alt for lenge sida. Og nå var jeg endelig tilbake på en utrolig nydelig høstdag.

Assim Joasone, essas fotos são para você... :-)




Late bølger som knapt virka som de gadd ta seg bryet med å slå mot land. Skjønt, det er vel som med meg og oppsøking av snøen, de gjør det likevel, selv om det kan være uten den helt store iveren.


Mulig jeg husker ting helt annerledes fordi dette var en helt annen setting enn forrige gang, men forfallet der ute var trist å se. Rart med sånne steder som man føler betyr noe spesielt, de skal liksom aldri forandre seg, men fortsette å være sånn som i minnene. Og det slo inn med full tyngde at ni år, det er faktisk ganske lenge...





Til slutt et par bilder som viser veldig klar at høsten er her for fullt, og at vinteren sniker seg innpå oss med ubarmhjertige stormskritt. Ikke akkurat noen tornebusk, haha, men temmelig glissent med beskyttelse mot vær og vind.


lørdag 10. oktober 2009

Høst, og den første snøen...

Like mye som jeg elsker høsten, så hater jeg snøen! Hva vi skal med denne ekle, iskalde massen skjønner jeg bare ikke. Nuh vel, kommer gjør den jo uansett, så da er det like greit å møte styggedommen. :-)

Jeg, mitt Canon 500D, en Tamron 18-200mm og et polafilter har vært på fototur de to siste dagene. Må benytte sjansen når fineværet kommer...

Det første bildet er tatt på bakken her heime i går rundt klokka 13:00, opp mot Hjelle.


Etter at jeg endelig kom meg i bilen hadde jeg mitt første stopp i Skårhaugstranda, mot Eid. Dette var før jeg var åndsnærværende nok til å sette på polafilteret.


På en rasteplass, nesten ut på Stårheim. Nå med polafilteret på plass.




Høstfarger på blodlønn og bøk.



Det var gårdagen ...
Så dagen i dag der jeg tok en snartur opp i Stigedalen for å ta bilder ved Storesetrevatnet. Og det var her jeg møtte på snøen... Is på vannet var det også klokka 11:30, så det må ha vært kaldt i natt.






Aller sist et panoramabilde av Storesetrevatnet, Stigedalen. Det er satt sammen i Adobe Photoshop CS4 av 8 bilder.

tirsdag 6. oktober 2009

Jonathan Livingston Seagull

En gang for mer enn ti år sida gjorde min brasilianske sjelevenn Ricardo meg oppmerksom på en amerikansk forfatter som ikke var så veldig kjent i Norge, Richard Bach. Jeg bestilte den gang tre av bøkene hans fra Amazon. To etter anbefaling fra Ricardo: 'One' og 'The Bridge Across Forever', og en på ren impuls, 'Jonathan Livingston Seagull', fordi jeg syns den hadde sånn en besnærende tittel. Svært gode bøker alle tre, men det er nå den lille av dem jeg vil skrive litt om... :-)

Etter hvert fant jeg også ut at sistnevnte i alle fall den gang i 1997-1998 var den eneste av disse bøkene som var oversatt til norsk i en nydelig illustrert utgave med bilder fra Russell Munson, under tittelen 'Måken Jonathan'. Selv har jeg kun lest den på originalspråket så langt, mye av redsel for at noe av innholdet skal ha blitt borte i den norske ovesettelsen.


For ... 'Jonathan Livingston Seagull' er litt av ei bok! Den vakreste og mest betagende lille histore jeg noen sinne har lest. Historien er så fortryllende nydelig med alt sitt håp, evig søken og tro på å gjøre det man føler er riktig for seg selv at den vanskelig lar seg beskrive i et lite blogginnlegg, man må lese den selv for å forstå helt at ei bok kan bli så vakkert forklarende og tale så til de grader til de store massene av søkende mennesker.

Og mens dere leser, så er det lov å tenke seg til betydning Richard Bach har med Jonathan Seagulls opplevelser, det kan overføres til så mange ting i livet.

Kort sagt forteller boka historien om Jonathan Livingston Seagull, en måse som er lei av den daglige skrikinga etter mat. Oppslukt av sin store lidenskap for flyging presser han seg til å perfeksjonere alt han har lært seg omkring dette ene; å fly. Han forsøker, han feiler, og han forsøker igjen. Igjen og igjen til han endelig skjønner hvordan det må gjøres for at han skal lykkes. For Jonathan har forstått en viktig ting, at for å lære må han ikke være redd for å feile underveis.
«But way off alone, out by himself beyond boat
and shore, Jonathan Livingston Seagull was
practicing. A hundred feet in the sky he lowered
his webbed feet, lifted his beak, and strained to
hold a painful hard twisting curve through his
wings. The curve meant that he would fly slowly,
and now he slowed until the wind was a whisper in
his face, until the ocean stood still beneath him.
He narrowed his eyes in fierce concentration,
held his breath, forced one... single... more...
inch... of... curve...
Then his featliers ruffled, he stalled and fell.»

-----
«Most gulls don't bother to learn more than the
simplest facts of flight - how to get from shore
to food and back again. For most gulls, it is not
flying that matters, but eating. For this gull,
though, it was not eating that mattered, but
flight. More than anything else.
Jonathan Livingston Seagull loved to fly.»
I en flokk måser der det eneste saliggjørende og viktige i livet er å skaffe mat, tar tålmodigheta i forhold til Jonathan en dag slutt, og han blir utstøtt fra flokken sin. Uten at det bekymrer han nevneverdig. Som utstøtt fortsetter han å øve på å fly, og han blir stadig mer fornøyd med sine evner, som fører han til, for ham, et idyllisk liv.


En dag møter Jonathan to måser som tar ham med til en høyere form for eksistens, der han møter andre måser som også elsker å fly. Han oppdager at hans rene fasthet og ønske om ny viten gjør han til en helt spesiell "one-in-a-million" måse.

Jonathan blir så venn med den klokeste måsen i denne eksistensen, måsen Chiang, og Chiang tar ham videre forbi alt Jonathan tidligere har lært: Han lærer seg kunsten å forflytte seg øyeblikkelig til et annet sted i universet. Hemmeligheten, som Chiang sier, "begin by knowing that you have already arrived..."
«Jonathan kept at it, fiercely, day after day,
from before sunrise till past midnight. And for
all his effort he moved not a feather width
from his spot.
"Forget about faith!" Chiang said it time
and again. "You didn't need faith to fly, you
needed to understand flying. This is just the
same. Now try again ..."
Then one day Jonathan, standing on the shore,
closing his eyes, concentrating, all in a flash
knew what Chiang had been telling him. "Why,
that's true! I am a perfect, unlimited gull!"
He felt a great shock of joy.
"Good!" said Chiang and there was victory in
his voice.
Jonathan opened his eyes. He stood alone with
the Elder on a totally different seashore - trees
down to the water's edge, twin yellow suns turning
overhead.
"At last you've got the idea," Chiang said,
"but your control needs a little work... "
Jonathan was stunned. "Where are we?"
Utterly unimpressed with the strange surroundings,
the Elder brushed the question aside. "We're on some
planet, obviously, with a green sky and a double star
for a sun."
Jonathan made a scree of delight, the first sound
he had made since he had left Earth. "IT WORKS!"»


Men... i sin søken er Jonathan ikke helt fornøyd med det nye livet sitt heller, så han reiser tilbake til jorda for å finne andre som ham selv, for så å kunne videreformidle sin nylærte kunnskap til dem. Hans ønske er å kunne spre sin kjærlighet for flygingen til andre.

Hans misjon lykkes til overmål, han treffer andre likesinnede måser som også har opplevd å bli forvist fordi de ikke har tilpasset seg flokken sin.

Til sist er det den aller første studenten hans, Fletcher Lynd Seagull, som blir førstelæreren i Kunsten Å Fly. Jonathan på sin side flyr dermed videre for å fortsette på egen søken og læring.

«A moment later Jonathan's body wavered
in the air, shimmering, and began to go
transparent. "Don't let them spread silly
rumors about me, or make me a god. O.K.,
Fletch? I'm a seagull. I like to fly, maybe..."
"JONATHAN!"
"Poor Fletch. Don't believe what your eyes
are telling you. All they show is limitation.
Look with your understanding, find out what you
already know, and you'll see the way to fly."
The shimmering stopped. Jonathan Seagull had
vanished into empty air.
After a time, Fletcher Gull dragged himself
into the sky and faced a brand-new group of
students, eager for their first lesson.
"To begin with " he said heavily, "you've
got to understand that a seagull is an unlimited
idea of freedom, an image of the Great Gull,
and your whole body, from wingtip to wingtip, is
nothing more than your thought itself."
The young gulls looked at him quizzically.
Hey, man, they thought, this doesn't sound like a
rule for a loop.
Fletcher sighed and started over. "Hm. Ah...
very well," he said, and eyed them critically.
"Let's begin with Level Flight." And saying that,
he understood all at once that his friend had quite
honestly been no more divine than Fletcher himself.
No limits, Jonathan? he thought. Well, then,
the time's not distant when I'm going to appear out
of thin air on your beach, and show you a thing or two
about flying!
And though he tried to look properly severe for
students, Fletcher Seagull suddenly saw them all
as they really were, just for a moment, and he more
than liked, he loved what he saw. No limits, Jonathan?
he thought, and he smiled.
His race to learn had begun.»
Jeg tror dette er ei bok som taler til de fleste av oss, i alle fall de av oss som er søkende etter dette evige Noe. Kanskje søkende etter det rette motivet, den rette stemninga eller følelsen i et bilde. Mye av dette er flyktig og kanskje ikke alltid så lett å fange, men det gjelder bare å gjøre som Jonathan: Søke videre. Søke kunnskap og perfeksjon i det man har tro på og driver med. Og aldri, aldri gi opp.


For Jonathan blir materialismen, i boka billedliggjort rundt den evige matsankinga for meningsløs, i alle fall når man heller bare kan sveve i det blå, drømme og søke mot nye horisonter og ny lærdom. Til syvende og sist erfarer han at ikke all lærdom finnes på ett sted, man må stadig søke mot nye horisonter.

Som dedikasjonen i boka og Hall Bartletts filmatiseringen så fint sier:


«To the real
Jonathan Livingston Seagull,
who lives within us all»

I fotosammenheng føler jeg meg som en Jonathan på søken etter perfeksjonisme, men den er langt, langt der fremme et sted. Kanskje uoppnåelig i et annet univers. ;-) Og der (og også i fotoklubben) vet jeg om en Chiang eller to som kan lære meg at par ting eller tre om det å ta bilder... ;-)

Og kanskje, en dag, gjør jeg som Ricardo svarte meg da jeg fortalte at jeg skrev om Jonathan i bloggen min: Write about 'One' ... :-)