Wish Me Well

Innimellom kommer det bøker som gjør et uslettelig inntrykk på meg. Mick Hanlys selvbiografiske bok 'Wish Me Well. Notes on My Sleeve' er definitivt en sånn bok. I utgangspunktet er kanskje ikke en selvbiografi av/om en irsk musiker og ateist i et temmelig strengt katolsk land så veldig original, men denne boka følges av hans siste album, 'Wish Me Well', og musikk og boka hører på en fin måte sammen. Hver sang fra albumet er tema for et kapittel i boka, og kapittelet avsluttes med teksten på sangen som har gitt kapittelet navn.

Dette er en svært usentimental og klarsynt bok som gjennom hvert kapittel og hver sang til sammen utgjør en biografi om følsomhet og evner, hvor leseren kronologisk får følge et liv velsignet med kjærlighet og talent, men samtidig et liv formørket av alkoholens tyranni, tvil på egne evner og seg selv.

Mick Hanly er en bånn ærlig mann som kjenner seg selv godt, med de styrker og svakheter han har. Han skriver om familie, om kjærlighet, om musikk, om livet han har levd og lever. Og han gjør dette med artistens fine fortellerevne.

Bokas første kapittel, Dust In The Storm avsluttes med den sangen fra albumet jeg liker best. Det gjelder å finne tid til å utforske sin egen måte å gjøre tingene på, og også få lov til å finne sin egen famlende vei gjennom livet.

Take a look at the stars for a moment
If you have a moment to spare
I know life is short and it’s so hard to squeeze in
A moment somewhere
You might be the one at the window
Or the soul in the desert wide-eyed
Believe me you’re not all alone
Or the first to be beautifully mystified.

Lend an ear to the sound of the ocean
If you want to hear more than the sea
Stay, there’s nothing to fear
At the door to eternity
And draw back the curtain forever
Take a ride on a hand full of dust
If you still think the good book's the answer
Go back to bed with that book if you must

But please let me find my own way,
My own way to sleep
I’m helpless, I’m helpless, so helpless
Sometimes that I weep
Please let me find my own way,
My own way to cry
I know we’re the dust in the storm
But I think I’ll get by

I can still see the new rose aglow
And the dandelion ball in the grass
Tonight it might leave on the wind
But I’ve got no problem with that
Tomorrow we’ll find a survivor
Blow the clock, one o’clock, two o’clock, three,
Pray that my children remember
The hours that we spent smiling carefree.

I know I am preaching and not really
Practicing that which I preach
But I’m weary of certainties knowing
Tomorrow’s not easy to reach
I saw the great fire in the distance
Saw the great lie turn to dust
If you still think the good book’s the answer
Go back to bed with that book if you must

But please let me find my own way
My own way to sleep
I'm helpless, I'm helpless, so helpless
Sometimes that I weep
Please let me find my own way,
My own way to cry
I know we're the dust in the storm
But I think I'll get by

3. kapittel...


Mick Hanly er stor i hjemlandet, men utenfor Irland grenser er han nok mest kjent for Hal Ketchums megahit med den nydelige kjærlighetssangen 'Past The Point Of Rescue', som etter min mening ikke når Hanlys egen versjon til knærne en gang. (Den samme sangen jeg aldri kan tilgi Hellbillies at de lagde en sang om reinjakt av, hehe...)