Et bildeløst innlegg om frukt ... En slags kjærlighetserklæring.

ANTI ANTI

For få år sida var jeg notorisk motstander av alle slags dippedutter med eple på, være seg iPod eller Mac i alle tenkelige (og til tider virkelig merkelige og utenkelige) fasonger. For ikke å snakke om iTunes, programmet 'alle' elsket å hate.

Bare det å lage en mp3-spiller, for den - iPod altså - kunne visst spille dette i tillegg til Apples eget musikkformat, som var låst til et enkelt program for overføring var for meg komplett idioti. Sa jeg engasjert til alle som gadd diskutere med meg mens jeg kobla min søte lille Creative Zen til PC'en og overførte musikk til den ved å bruke alle programmer for musikk jeg hadde på maskinen. Eller ... muhaha, enda bedre ... ved å bare dra filene over til det lille Zen-ikonet på skrivebordet. Jadda, bare lås dere til iTunes, folkens - for det gjør i alle fall ikke JEG!

Og den første alt-i-ett iMac'en, dere... En merkelig utseende klump av en ... dings ... som kom i gjennomsiktig grå plast og de merkeligste farger sammen med dette grå. Pleide leke litt på en som vi hadde på jobb til videoredigering, og jeg likte den IKKE. Nyskapende. Tja ... Muligens ... Javel. Men stygg som fy, og med merkelige programmer installert. Neste iMac var til å le seg fillete av. Lignet en lampe med klumpfot med en tynn hals - og så en LCD-skjerm ballansert på toppen der utforminga på styggedommen tilsa at ei lyspære skulle vært plassert. Og noen sa faktisk at den var stilig. Stilig? Haha, den så jo bare dum ut! For ikke å snakke om ... All den skinnende og hvite plasten Apple brukte i produktene sine - beats me hva som var så fint med det. Oste billig plastikk lang vei, det var det det gjorde.

Sånn holdt jeg det gående så snart noen sa ordet iPod, Apple eller Mac i min nærhet.Var ikke noe å si på engasjementet mitt mot Apple, nei. :-)

SÅ KOM MIN FØRSTE IPOD

Til nøden en dag drev meg til å tenke i en ny retning.

Under sterk motstand begynte jeg for snart tre år sida å vurdere en iPod Classic. Jadda, av alle mennesker vurderte jeg seriøst en iPod. Av den enkle grunn at jeg ville pakke vekk CD'ene mine og derfor måtte ha en mp3-spiller som hadde plass til alle 1600++ CD'ene jeg da hadde. Pluss litt til. Og da ble brått en svart (selvsagt, for jeg elsker jo svart!) 160 GB iPod Classic det klareste valget. Under meget stor tvil, selvfølgelig. Bestilt ble den til slutt, på tross av all motstand jeg hadde i meg, motstand mot dette fenomenet de kaller Apple.

Da iPoden kom i posten ble jeg straks litt vennligere stemt, det må sies. For den mattsvarte overflata i stål på fronten så unektelig lekker ut. Baksida i fingeravtrykktiltrekkende blankt stål var ikke akkurat like flott, men med 'Lill Berg Nordheim. Join As One' i lasergravering ble det nå liksom noe for meg likevel.

Laste ned iTunes. Jadda, for mot de dumme kjemper selv Lill forgjeves. Legge inn musikken min. Ut av eska med den store lille iPoden. Koblet iPod til PC'en og utforsket iTunes litt mens jeg ladet og fylte spilleren. Og vel ... iTunes var slett ikke så ille - egentlig. Innrømmelse nummer en, jeg kunne nesten, på tross av helt klare mangler, like programmet. I alle fall bitte litt. For det er ikke til å komme bort fra at programmet arbeider svært godt sammen med Apples produkter, selv om Apple har lagt inn noen uforklarlige begrensninger. Som det at man ikke kan kopiere fra iPod/iPhone og tilbake til datamaskinen ...

Så, da iPoden var ferdig ladet og de første par tusen sangene lagt inn, da begynner Lills lille kjærlighet forsiktig å ta form. For det skjer noe med en når en får begynne å navigere i verdens enkleste programvare med navigeringshjulet på iPod og for første gang hører de små klikkelydene hjulet lager ... Innrømmelse nummer to var betraktelig enklere å komme med enn nummer en, for iPoden var ... genial. Og direkte griselekker var den også! For ikke å glemme .. det beste av alt, det fantes docking og høyttalere til den i bøtter og spann. Ikke noen andre merker musikkspiller har i nærheten av samme utvalget av tilbehør. Selv endte jeg opp med en iYiYi Tivoli, og Classic'en og den har vært trofaste følgesvenner fra den dagen.

Ikke mindre fornøyd og velvillig ble jeg da jeg hadde min store oppdagelse av iTunes Store, musikksjappa til Apple. For ei som elsker musikk og bor på et sted uten platebutikker var det lykke, jul og bursdag på en gang. Selv om filene var låst til iTunes, bare kunne brukes på fem PC'er og hadde kopisperre både meg her og meg der... Jeg fikk tak i musikk med ett lite museklikk, og utvalget var (og er) enormt! Og når sant skal sies, kopisperre var til for å overvinnes ... Før Apple tok til fornuften og fjernet den helt.

FENOMENET IPHONE

Rett før jeg kjøpte Classic'en og altså ble litt vennligere stemt i forhold til produkter med frukt på, begynte folk på diverse fora på nettet å snakke om en fremtidig mobil fra Apple, iPhone. Og det, det skulle jeg i alle fall ikke ha! Der gikk grensa, selv for meg. Ikke så den ut som en mobil, og stor, stygg og full av merkelige ikoner var den...

Ingen mobil har vært hypet så mye, har vært skrevet så mye om som iPhone, og det på månedsvis før den var i butikken. Ord som genial, innovativ og nyskapende (to sider av samme sak, egentlig) gikk igjen alle steder. Så ... da krøp den liksom innpå meg, i form av snikreklame på hver ei nettside jeg besøkte. Og jeg tenkte etter hvert at kanskje ... kanskje ... kanskje likevel? For ... den var i grunnen mer kul enn stygg, når jeg bare fikk sett skikkelig på den. Etter hvert ble den i mine øyne en riktig så lekker, og spesiell, mobil. Og uansett hva, nyskapende, det var den jo. Og jeg liker sånt, på rent generell basis. :-)

Så ... kanskje?

Da den først kom, iPhone, da gikk folk av skaftet allderes. Importert fra USA, for Apple skulle ikke selge 1. gen iPhone i lille Norge, må vite. Men .. etter et år kom iPhone 3G, eksklusivt for Netcom. Det er i grunnen nå vi virkelig begynner å snakke om at Lill har solgt sjela si til Apple og Steve Jobs. Og av alle ting, også til Netcom ... For etter at jeg hadde latt fingrene leke over den nydelige berøringsfølsomme skjermen på iPhone for første gang, så kunne jeg tilgi Apple for alle særheter iPhone den gang hadde. Som manglende støtte for MMS, null javastøtte i Safari og en Bluetooth som ikke kunne brukes til annet enn mono handsfree. Ja, liketil låsing mot iTunes og synkronisering på en PC om gangen for at ting ikke skal bli sletta syns jeg var helt OK. Jeg ble rett og slett helt betatt over dette innovative vidunderet som faktisk også gikk an å ringe med. For hver programoppdatering til telefonen, som går som en lek i iTunes, har den bare blitt enda litt bedre. Ingen mobil over, og ingen mobil ved siden av iPhone. :-)

Såpass solgt har jeg vært at jeg, som vel egentlig er en liten dippedutt-freak og pleide ha lyst på ny mobil etter å ha hatt en grom-mobil to-tre måneder, jeg har nå hatt min iPhone i snart 15 måneder uten å gå lei det aller minste. Og alle programmer man får til den! Over 100 000 forskjellige programmer sies det at finnes, og det bare for oss som ikke gidder jailbreake telefonen. Gjør du det er nemlig utvalget mange ganger større. Pluss at det kommer nye programmer, hver dag.

HELT UT AV SKAPET - IMAC

Det påstås forresten at 90% av alle som kjøper Mac har begynt med en iPod, at det er der interessen for Apples produkter starter - før man endelig tar skrittet fullt ut. Ikke vet jeg om det stemmer - på andre enn meg. :-)

For fra iPod for snart tre år sida til iPhone for nesten 15 måneder sida sitter jeg i dag og skriver mitt første blogginnlegg på min splitter nye 27" iMac med en skjermoppløsning på 2560x1440. Ikke mye hvit eple-plastikk her, det er aluminium og skinnende glass (som jeg regner med den godeste Tim ville dånt over i rent sjokk over at noen kan få seg til å velge noe så blankt. Jeg og han har nemlig hatt noen små diskusjoner på blank kontra matt skjerm ...). Og etter at jeg nå har installert Lightroom på denne skjønnheten av en datamaskin, så kommer jeg sikkert til å glise døgnet rundt i flere uker fremover. For gjett om denne er snadder å redigere bilder på!

Denne Magic Mouse, musa som følger med ... som er knappeløs og berøringsfølsom etter samme prinsipp som skjermen på min kjære iPhone ... Svusj oppover: skrolle opp ... Svusj nedover: skrolle ned ... Svusj mot høyre eller venstre: skrolle sideveis ... Sveip med to fingre mot høyre eller venstre: bla frem og tilbake i nettleseren, cover flow og bilder ... Direkte kult, for meg som har små hender. For de andre er nok denne magimusa litt lita. Og til slutt ... det knøttlille tastaturet i aluminium med utfreste spor til hver enkelt tast. Å, det er så nu-de-li'!

Jeg har lagt alle motargumenter mot Apple Macintosh vekk nå. Jeg er solgt. Jeg har sett Lyset! Jeg er imponert, og jeg har overgitt meg fullstendig! For jeg innser endelig innerst inne i dypet av min sjel, at dette, det er noe mer enn bare en datamaskin ... Det er kjærlighet til skjønnhet, til det enkle. Og til det geniale. Best av alt, denne iMacen er MIN!