tirsdag 6. oktober 2009

Jonathan Livingston Seagull

En gang for mer enn ti år sida gjorde min brasilianske sjelevenn Ricardo meg oppmerksom på en amerikansk forfatter som ikke var så veldig kjent i Norge, Richard Bach. Jeg bestilte den gang tre av bøkene hans fra Amazon. To etter anbefaling fra Ricardo: 'One' og 'The Bridge Across Forever', og en på ren impuls, 'Jonathan Livingston Seagull', fordi jeg syns den hadde sånn en besnærende tittel. Svært gode bøker alle tre, men det er nå den lille av dem jeg vil skrive litt om... :-)

Etter hvert fant jeg også ut at sistnevnte i alle fall den gang i 1997-1998 var den eneste av disse bøkene som var oversatt til norsk i en nydelig illustrert utgave med bilder fra Russell Munson, under tittelen 'Måken Jonathan'. Selv har jeg kun lest den på originalspråket så langt, mye av redsel for at noe av innholdet skal ha blitt borte i den norske ovesettelsen.


For ... 'Jonathan Livingston Seagull' er litt av ei bok! Den vakreste og mest betagende lille histore jeg noen sinne har lest. Historien er så fortryllende nydelig med alt sitt håp, evig søken og tro på å gjøre det man føler er riktig for seg selv at den vanskelig lar seg beskrive i et lite blogginnlegg, man må lese den selv for å forstå helt at ei bok kan bli så vakkert forklarende og tale så til de grader til de store massene av søkende mennesker.

Og mens dere leser, så er det lov å tenke seg til betydning Richard Bach har med Jonathan Seagulls opplevelser, det kan overføres til så mange ting i livet.

Kort sagt forteller boka historien om Jonathan Livingston Seagull, en måse som er lei av den daglige skrikinga etter mat. Oppslukt av sin store lidenskap for flyging presser han seg til å perfeksjonere alt han har lært seg omkring dette ene; å fly. Han forsøker, han feiler, og han forsøker igjen. Igjen og igjen til han endelig skjønner hvordan det må gjøres for at han skal lykkes. For Jonathan har forstått en viktig ting, at for å lære må han ikke være redd for å feile underveis.
«But way off alone, out by himself beyond boat
and shore, Jonathan Livingston Seagull was
practicing. A hundred feet in the sky he lowered
his webbed feet, lifted his beak, and strained to
hold a painful hard twisting curve through his
wings. The curve meant that he would fly slowly,
and now he slowed until the wind was a whisper in
his face, until the ocean stood still beneath him.
He narrowed his eyes in fierce concentration,
held his breath, forced one... single... more...
inch... of... curve...
Then his featliers ruffled, he stalled and fell.»

-----
«Most gulls don't bother to learn more than the
simplest facts of flight - how to get from shore
to food and back again. For most gulls, it is not
flying that matters, but eating. For this gull,
though, it was not eating that mattered, but
flight. More than anything else.
Jonathan Livingston Seagull loved to fly.»
I en flokk måser der det eneste saliggjørende og viktige i livet er å skaffe mat, tar tålmodigheta i forhold til Jonathan en dag slutt, og han blir utstøtt fra flokken sin. Uten at det bekymrer han nevneverdig. Som utstøtt fortsetter han å øve på å fly, og han blir stadig mer fornøyd med sine evner, som fører han til, for ham, et idyllisk liv.


En dag møter Jonathan to måser som tar ham med til en høyere form for eksistens, der han møter andre måser som også elsker å fly. Han oppdager at hans rene fasthet og ønske om ny viten gjør han til en helt spesiell "one-in-a-million" måse.

Jonathan blir så venn med den klokeste måsen i denne eksistensen, måsen Chiang, og Chiang tar ham videre forbi alt Jonathan tidligere har lært: Han lærer seg kunsten å forflytte seg øyeblikkelig til et annet sted i universet. Hemmeligheten, som Chiang sier, "begin by knowing that you have already arrived..."
«Jonathan kept at it, fiercely, day after day,
from before sunrise till past midnight. And for
all his effort he moved not a feather width
from his spot.
"Forget about faith!" Chiang said it time
and again. "You didn't need faith to fly, you
needed to understand flying. This is just the
same. Now try again ..."
Then one day Jonathan, standing on the shore,
closing his eyes, concentrating, all in a flash
knew what Chiang had been telling him. "Why,
that's true! I am a perfect, unlimited gull!"
He felt a great shock of joy.
"Good!" said Chiang and there was victory in
his voice.
Jonathan opened his eyes. He stood alone with
the Elder on a totally different seashore - trees
down to the water's edge, twin yellow suns turning
overhead.
"At last you've got the idea," Chiang said,
"but your control needs a little work... "
Jonathan was stunned. "Where are we?"
Utterly unimpressed with the strange surroundings,
the Elder brushed the question aside. "We're on some
planet, obviously, with a green sky and a double star
for a sun."
Jonathan made a scree of delight, the first sound
he had made since he had left Earth. "IT WORKS!"»


Men... i sin søken er Jonathan ikke helt fornøyd med det nye livet sitt heller, så han reiser tilbake til jorda for å finne andre som ham selv, for så å kunne videreformidle sin nylærte kunnskap til dem. Hans ønske er å kunne spre sin kjærlighet for flygingen til andre.

Hans misjon lykkes til overmål, han treffer andre likesinnede måser som også har opplevd å bli forvist fordi de ikke har tilpasset seg flokken sin.

Til sist er det den aller første studenten hans, Fletcher Lynd Seagull, som blir førstelæreren i Kunsten Å Fly. Jonathan på sin side flyr dermed videre for å fortsette på egen søken og læring.

«A moment later Jonathan's body wavered
in the air, shimmering, and began to go
transparent. "Don't let them spread silly
rumors about me, or make me a god. O.K.,
Fletch? I'm a seagull. I like to fly, maybe..."
"JONATHAN!"
"Poor Fletch. Don't believe what your eyes
are telling you. All they show is limitation.
Look with your understanding, find out what you
already know, and you'll see the way to fly."
The shimmering stopped. Jonathan Seagull had
vanished into empty air.
After a time, Fletcher Gull dragged himself
into the sky and faced a brand-new group of
students, eager for their first lesson.
"To begin with " he said heavily, "you've
got to understand that a seagull is an unlimited
idea of freedom, an image of the Great Gull,
and your whole body, from wingtip to wingtip, is
nothing more than your thought itself."
The young gulls looked at him quizzically.
Hey, man, they thought, this doesn't sound like a
rule for a loop.
Fletcher sighed and started over. "Hm. Ah...
very well," he said, and eyed them critically.
"Let's begin with Level Flight." And saying that,
he understood all at once that his friend had quite
honestly been no more divine than Fletcher himself.
No limits, Jonathan? he thought. Well, then,
the time's not distant when I'm going to appear out
of thin air on your beach, and show you a thing or two
about flying!
And though he tried to look properly severe for
students, Fletcher Seagull suddenly saw them all
as they really were, just for a moment, and he more
than liked, he loved what he saw. No limits, Jonathan?
he thought, and he smiled.
His race to learn had begun.»
Jeg tror dette er ei bok som taler til de fleste av oss, i alle fall de av oss som er søkende etter dette evige Noe. Kanskje søkende etter det rette motivet, den rette stemninga eller følelsen i et bilde. Mye av dette er flyktig og kanskje ikke alltid så lett å fange, men det gjelder bare å gjøre som Jonathan: Søke videre. Søke kunnskap og perfeksjon i det man har tro på og driver med. Og aldri, aldri gi opp.


For Jonathan blir materialismen, i boka billedliggjort rundt den evige matsankinga for meningsløs, i alle fall når man heller bare kan sveve i det blå, drømme og søke mot nye horisonter og ny lærdom. Til syvende og sist erfarer han at ikke all lærdom finnes på ett sted, man må stadig søke mot nye horisonter.

Som dedikasjonen i boka og Hall Bartletts filmatiseringen så fint sier:


«To the real
Jonathan Livingston Seagull,
who lives within us all»

I fotosammenheng føler jeg meg som en Jonathan på søken etter perfeksjonisme, men den er langt, langt der fremme et sted. Kanskje uoppnåelig i et annet univers. ;-) Og der (og også i fotoklubben) vet jeg om en Chiang eller to som kan lære meg at par ting eller tre om det å ta bilder... ;-)

Og kanskje, en dag, gjør jeg som Ricardo svarte meg da jeg fortalte at jeg skrev om Jonathan i bloggen min: Write about 'One' ... :-)

2 kommentarer:

  1. Hmmm Lill.
    Fint og tankevekkende.

    Nå er jeg ikke helt enig med Bach. Jeg tror de fleste måker er mer mangfoldige enn det vi kan få inntrykk av når de heseblesende jakter på mat. Når der mette og tilfredse så tror jeg de koser seg over evnen til å fly. De perfeksjonerer den. Jeg tror og at måker er sosiale individer, når de har dekket primærbehovene. Men jeg er åpen for at dette kan være bare tull, at det er egenskaper jeg tillegger dem, fordi jeg liker dem, til tross for deres brautete masete væremåte.

    Nok om det. Det du og Bach skriver om kan gjelde mye her i livet. Skal vi bli gode til noe, må vi legge mye i det. Og vi må være villig til å betale en pris. Geeker av ulike slag må tåle å bli sett på det de er, nemlig geeker. Men så lenge geekene driver med noe konstruktivt bør de få vår respekt. Kanskje og vår beundring.

    Jeg stopper der jeg. Vil ikke konkurere med en god post. Poenget får du bra fram, uten at jeg tygger drøv på det. Takk :-)

    SvarSlett
  2. At måser er sosiale vesener, og også flokkdyr, tror jeg på. Fascinerende å se en måse komme for å speide når f.eks bøndene slår marka eller pløyer. Så skriker speideren litt, og så er der plutselig hundre måser som leter etter makk og andre godsaker. Jeg tror de har et slags avansert varslingssystem, og det VIRKER. :-)

    Men at de gjør så veldig mye mer enn akkurat speide etter mat og mase, det er jeg mer skeptisk til å tro. Jeg mener, når har du noen sinne sett en måse loope? ;-)

    Ellers er det mye sant i det du skriver. Det fine med nettopp boka om Jonathan er at den gjelder så mange felt i livet. Mye ville vært ugjort uten nettopp geekene, det er jeg hellig overbevist om.

    SvarSlett