Et bildeløst innlegg om frukt ... En slags kjærlighetserklæring.

ANTI ANTI

For få år sida var jeg notorisk motstander av alle slags dippedutter med eple på, være seg iPod eller Mac i alle tenkelige (og til tider virkelig merkelige og utenkelige) fasonger. For ikke å snakke om iTunes, programmet 'alle' elsket å hate.

Bare det å lage en mp3-spiller, for den - iPod altså - kunne visst spille dette i tillegg til Apples eget musikkformat, som var låst til et enkelt program for overføring var for meg komplett idioti. Sa jeg engasjert til alle som gadd diskutere med meg mens jeg kobla min søte lille Creative Zen til PC'en og overførte musikk til den ved å bruke alle programmer for musikk jeg hadde på maskinen. Eller ... muhaha, enda bedre ... ved å bare dra filene over til det lille Zen-ikonet på skrivebordet. Jadda, bare lås dere til iTunes, folkens - for det gjør i alle fall ikke JEG!

Og den første alt-i-ett iMac'en, dere... En merkelig utseende klump av en ... dings ... som kom i gjennomsiktig grå plast og de merkeligste farger sammen med dette grå. Pleide leke litt på en som vi hadde på jobb til videoredigering, og jeg likte den IKKE. Nyskapende. Tja ... Muligens ... Javel. Men stygg som fy, og med merkelige programmer installert. Neste iMac var til å le seg fillete av. Lignet en lampe med klumpfot med en tynn hals - og så en LCD-skjerm ballansert på toppen der utforminga på styggedommen tilsa at ei lyspære skulle vært plassert. Og noen sa faktisk at den var stilig. Stilig? Haha, den så jo bare dum ut! For ikke å snakke om ... All den skinnende og hvite plasten Apple brukte i produktene sine - beats me hva som var så fint med det. Oste billig plastikk lang vei, det var det det gjorde.

Sånn holdt jeg det gående så snart noen sa ordet iPod, Apple eller Mac i min nærhet.Var ikke noe å si på engasjementet mitt mot Apple, nei. :-)

SÅ KOM MIN FØRSTE IPOD

Til nøden en dag drev meg til å tenke i en ny retning.

Under sterk motstand begynte jeg for snart tre år sida å vurdere en iPod Classic. Jadda, av alle mennesker vurderte jeg seriøst en iPod. Av den enkle grunn at jeg ville pakke vekk CD'ene mine og derfor måtte ha en mp3-spiller som hadde plass til alle 1600++ CD'ene jeg da hadde. Pluss litt til. Og da ble brått en svart (selvsagt, for jeg elsker jo svart!) 160 GB iPod Classic det klareste valget. Under meget stor tvil, selvfølgelig. Bestilt ble den til slutt, på tross av all motstand jeg hadde i meg, motstand mot dette fenomenet de kaller Apple.

Da iPoden kom i posten ble jeg straks litt vennligere stemt, det må sies. For den mattsvarte overflata i stål på fronten så unektelig lekker ut. Baksida i fingeravtrykktiltrekkende blankt stål var ikke akkurat like flott, men med 'Lill Berg Nordheim. Join As One' i lasergravering ble det nå liksom noe for meg likevel.

Laste ned iTunes. Jadda, for mot de dumme kjemper selv Lill forgjeves. Legge inn musikken min. Ut av eska med den store lille iPoden. Koblet iPod til PC'en og utforsket iTunes litt mens jeg ladet og fylte spilleren. Og vel ... iTunes var slett ikke så ille - egentlig. Innrømmelse nummer en, jeg kunne nesten, på tross av helt klare mangler, like programmet. I alle fall bitte litt. For det er ikke til å komme bort fra at programmet arbeider svært godt sammen med Apples produkter, selv om Apple har lagt inn noen uforklarlige begrensninger. Som det at man ikke kan kopiere fra iPod/iPhone og tilbake til datamaskinen ...

Så, da iPoden var ferdig ladet og de første par tusen sangene lagt inn, da begynner Lills lille kjærlighet forsiktig å ta form. For det skjer noe med en når en får begynne å navigere i verdens enkleste programvare med navigeringshjulet på iPod og for første gang hører de små klikkelydene hjulet lager ... Innrømmelse nummer to var betraktelig enklere å komme med enn nummer en, for iPoden var ... genial. Og direkte griselekker var den også! For ikke å glemme .. det beste av alt, det fantes docking og høyttalere til den i bøtter og spann. Ikke noen andre merker musikkspiller har i nærheten av samme utvalget av tilbehør. Selv endte jeg opp med en iYiYi Tivoli, og Classic'en og den har vært trofaste følgesvenner fra den dagen.

Ikke mindre fornøyd og velvillig ble jeg da jeg hadde min store oppdagelse av iTunes Store, musikksjappa til Apple. For ei som elsker musikk og bor på et sted uten platebutikker var det lykke, jul og bursdag på en gang. Selv om filene var låst til iTunes, bare kunne brukes på fem PC'er og hadde kopisperre både meg her og meg der... Jeg fikk tak i musikk med ett lite museklikk, og utvalget var (og er) enormt! Og når sant skal sies, kopisperre var til for å overvinnes ... Før Apple tok til fornuften og fjernet den helt.

FENOMENET IPHONE

Rett før jeg kjøpte Classic'en og altså ble litt vennligere stemt i forhold til produkter med frukt på, begynte folk på diverse fora på nettet å snakke om en fremtidig mobil fra Apple, iPhone. Og det, det skulle jeg i alle fall ikke ha! Der gikk grensa, selv for meg. Ikke så den ut som en mobil, og stor, stygg og full av merkelige ikoner var den...

Ingen mobil har vært hypet så mye, har vært skrevet så mye om som iPhone, og det på månedsvis før den var i butikken. Ord som genial, innovativ og nyskapende (to sider av samme sak, egentlig) gikk igjen alle steder. Så ... da krøp den liksom innpå meg, i form av snikreklame på hver ei nettside jeg besøkte. Og jeg tenkte etter hvert at kanskje ... kanskje ... kanskje likevel? For ... den var i grunnen mer kul enn stygg, når jeg bare fikk sett skikkelig på den. Etter hvert ble den i mine øyne en riktig så lekker, og spesiell, mobil. Og uansett hva, nyskapende, det var den jo. Og jeg liker sånt, på rent generell basis. :-)

Så ... kanskje?

Da den først kom, iPhone, da gikk folk av skaftet allderes. Importert fra USA, for Apple skulle ikke selge 1. gen iPhone i lille Norge, må vite. Men .. etter et år kom iPhone 3G, eksklusivt for Netcom. Det er i grunnen nå vi virkelig begynner å snakke om at Lill har solgt sjela si til Apple og Steve Jobs. Og av alle ting, også til Netcom ... For etter at jeg hadde latt fingrene leke over den nydelige berøringsfølsomme skjermen på iPhone for første gang, så kunne jeg tilgi Apple for alle særheter iPhone den gang hadde. Som manglende støtte for MMS, null javastøtte i Safari og en Bluetooth som ikke kunne brukes til annet enn mono handsfree. Ja, liketil låsing mot iTunes og synkronisering på en PC om gangen for at ting ikke skal bli sletta syns jeg var helt OK. Jeg ble rett og slett helt betatt over dette innovative vidunderet som faktisk også gikk an å ringe med. For hver programoppdatering til telefonen, som går som en lek i iTunes, har den bare blitt enda litt bedre. Ingen mobil over, og ingen mobil ved siden av iPhone. :-)

Såpass solgt har jeg vært at jeg, som vel egentlig er en liten dippedutt-freak og pleide ha lyst på ny mobil etter å ha hatt en grom-mobil to-tre måneder, jeg har nå hatt min iPhone i snart 15 måneder uten å gå lei det aller minste. Og alle programmer man får til den! Over 100 000 forskjellige programmer sies det at finnes, og det bare for oss som ikke gidder jailbreake telefonen. Gjør du det er nemlig utvalget mange ganger større. Pluss at det kommer nye programmer, hver dag.

HELT UT AV SKAPET - IMAC

Det påstås forresten at 90% av alle som kjøper Mac har begynt med en iPod, at det er der interessen for Apples produkter starter - før man endelig tar skrittet fullt ut. Ikke vet jeg om det stemmer - på andre enn meg. :-)

For fra iPod for snart tre år sida til iPhone for nesten 15 måneder sida sitter jeg i dag og skriver mitt første blogginnlegg på min splitter nye 27" iMac med en skjermoppløsning på 2560x1440. Ikke mye hvit eple-plastikk her, det er aluminium og skinnende glass (som jeg regner med den godeste Tim ville dånt over i rent sjokk over at noen kan få seg til å velge noe så blankt. Jeg og han har nemlig hatt noen små diskusjoner på blank kontra matt skjerm ...). Og etter at jeg nå har installert Lightroom på denne skjønnheten av en datamaskin, så kommer jeg sikkert til å glise døgnet rundt i flere uker fremover. For gjett om denne er snadder å redigere bilder på!

Denne Magic Mouse, musa som følger med ... som er knappeløs og berøringsfølsom etter samme prinsipp som skjermen på min kjære iPhone ... Svusj oppover: skrolle opp ... Svusj nedover: skrolle ned ... Svusj mot høyre eller venstre: skrolle sideveis ... Sveip med to fingre mot høyre eller venstre: bla frem og tilbake i nettleseren, cover flow og bilder ... Direkte kult, for meg som har små hender. For de andre er nok denne magimusa litt lita. Og til slutt ... det knøttlille tastaturet i aluminium med utfreste spor til hver enkelt tast. Å, det er så nu-de-li'!

Jeg har lagt alle motargumenter mot Apple Macintosh vekk nå. Jeg er solgt. Jeg har sett Lyset! Jeg er imponert, og jeg har overgitt meg fullstendig! For jeg innser endelig innerst inne i dypet av min sjel, at dette, det er noe mer enn bare en datamaskin ... Det er kjærlighet til skjønnhet, til det enkle. Og til det geniale. Best av alt, denne iMacen er MIN!

Frost, skodde og mer høst ...

I dag har det vært et utrolig flott høstvær. Knall blå himmen og kaldt, og dermed har skodda liksom aldri helt sluppet taket oppi Eidsdalen. Kikka ut vinduet på formiddagen, og fikk se det flotte motivet med skoddedotter i skogen nedenfor her ... Da ringte selvfølgelig telefonen, og der ble jeg sittende til motivet var vekk ...

Men inspirert av det jeg hadde sett, var det på med superundertøy og andre varme klær, og så tok jeg med kamera med 50mm fastobjektiv (begrense seg vett'u, Tim... ;-) ...) og Isak på en liten tur ned mot elva. Frost ... og ... skodde. Passer ypperlig for ei fotointeressert dame med livet på vent. ;-)


Hvor er tequilaen? Saltranda er i alle fall på plass. :-)


Denne var det i grunnen Isak som oppdaget. Han er en observant turkamerat som elsker å ta bilder med mobilkameraet sitt mens han spretter rundt og alltid har noe å snakke om.


Trolsk, om enn temmelig grått landskap. Er bare tussene og trollene som mangler før det blir helt eventyrlig. Og nei, Isak egnet seg ikke særlig som hverken tuss eller troll. :-)




Sjatteringer...


Så til slutte et par bilder med etternølere som fortsatt har greid å klamre seg fast til trærne, selv om det ellers begynner å bli temmelig glissent rundt omkring. Men ... de bladene som fortsatt henger der har utrolig sterke og flammende farger nå.


På dette nederste bildet brukte jeg blenderåpning 3,2 i håp om å oppnå en grei effekt av at bildet blir stadig mer diffust bakover ... jeg vet ikke om det ble 100% slik jeg tenkte. Men jeg er ganske fornøyd med det (til 'gutta i fotoklubben' har fått sagt sitt i alle fall, haha).

Wish Me Well

Innimellom kommer det bøker som gjør et uslettelig inntrykk på meg. Mick Hanlys selvbiografiske bok 'Wish Me Well. Notes on My Sleeve' er definitivt en sånn bok. I utgangspunktet er kanskje ikke en selvbiografi av/om en irsk musiker og ateist i et temmelig strengt katolsk land så veldig original, men denne boka følges av hans siste album, 'Wish Me Well', og musikk og boka hører på en fin måte sammen. Hver sang fra albumet er tema for et kapittel i boka, og kapittelet avsluttes med teksten på sangen som har gitt kapittelet navn.

Dette er en svært usentimental og klarsynt bok som gjennom hvert kapittel og hver sang til sammen utgjør en biografi om følsomhet og evner, hvor leseren kronologisk får følge et liv velsignet med kjærlighet og talent, men samtidig et liv formørket av alkoholens tyranni, tvil på egne evner og seg selv.

Mick Hanly er en bånn ærlig mann som kjenner seg selv godt, med de styrker og svakheter han har. Han skriver om familie, om kjærlighet, om musikk, om livet han har levd og lever. Og han gjør dette med artistens fine fortellerevne.

Bokas første kapittel, Dust In The Storm avsluttes med den sangen fra albumet jeg liker best. Det gjelder å finne tid til å utforske sin egen måte å gjøre tingene på, og også få lov til å finne sin egen famlende vei gjennom livet.

Take a look at the stars for a moment
If you have a moment to spare
I know life is short and it’s so hard to squeeze in
A moment somewhere
You might be the one at the window
Or the soul in the desert wide-eyed
Believe me you’re not all alone
Or the first to be beautifully mystified.

Lend an ear to the sound of the ocean
If you want to hear more than the sea
Stay, there’s nothing to fear
At the door to eternity
And draw back the curtain forever
Take a ride on a hand full of dust
If you still think the good book's the answer
Go back to bed with that book if you must

But please let me find my own way,
My own way to sleep
I’m helpless, I’m helpless, so helpless
Sometimes that I weep
Please let me find my own way,
My own way to cry
I know we’re the dust in the storm
But I think I’ll get by

I can still see the new rose aglow
And the dandelion ball in the grass
Tonight it might leave on the wind
But I’ve got no problem with that
Tomorrow we’ll find a survivor
Blow the clock, one o’clock, two o’clock, three,
Pray that my children remember
The hours that we spent smiling carefree.

I know I am preaching and not really
Practicing that which I preach
But I’m weary of certainties knowing
Tomorrow’s not easy to reach
I saw the great fire in the distance
Saw the great lie turn to dust
If you still think the good book’s the answer
Go back to bed with that book if you must

But please let me find my own way
My own way to sleep
I'm helpless, I'm helpless, so helpless
Sometimes that I weep
Please let me find my own way,
My own way to cry
I know we're the dust in the storm
But I think I'll get by

3. kapittel...


Mick Hanly er stor i hjemlandet, men utenfor Irland grenser er han nok mest kjent for Hal Ketchums megahit med den nydelige kjærlighetssangen 'Past The Point Of Rescue', som etter min mening ikke når Hanlys egen versjon til knærne en gang. (Den samme sangen jeg aldri kan tilgi Hellbillies at de lagde en sang om reinjakt av, hehe...)

Aldri mer ...

For alle øyeblikk som en gang var,
som aldri mer skal komme eller bli
For to som hver for seg fra denne dag
aldri mer skal kalles oss og vi

så var det altså sånn det måtte gå!
Et nederlag, men like fullt en seier
Et oppbrudd uten kamp og uten krig,
for fredens skyld så skilles våre veier

Det er dessverre noen ganger sånn
at i tosomhet skal ensomheten bo
Og rak og trygg jeg står ved dette ene;
at denne gangen var det jeg som dro

Så takk.. Farvel! I dag så starter livet
et nytt kapittel i den samme bok
om to som ikke kunne leve sammen,
men sammen står om avgjørelsen de tok

Morgenstund er tull i grunn'...

EN GANSKE ALMINNELIG MORGEN I DET ALSAKERSKE HJEM
- OG SÅ BLE DET MÅNELYST

Jadda, så var det på'an igjen...
iPhonen har tre ganger i løpet av 18 minutter gitt fra seg en ilter alarm som forteller meg at nå, Lill, nå er Kaoset snart igang igjen. :-) (Hvordan jeg skulle overlevd uten snooze-funksjon på vekkeremediene aner jeg ikke, så takk for den oppfinnelsen.)

Det er noen faste rutiner i ukene i tillegg til å få karret den morgenstive, alltid verkende kroppen min ut av senga når de tre omgangene med alarm har gjort sitt, noen av disse rutinene er enklere enn andre.

Vekke ungene...

Isak spretter opp som en hjort og er klar for den nye dagen med et stort smil og småertende loppefakter (noe som ikke alltid faller i god jord hos De Morgentrøtte...). Men velsignet være for det blide, nydelige smilet hans på morgenen! :-)

Ruben derimot, han er definitivt Sin Mors Sønn. Grynter noe uforståelig når han vekkes og må ropes på flere ganger før han endelig kommer sigende ned trappa, alltid like oppgitt over at mamma ikke kan få han opp før, for nå har han dårlig tid må vite. Og han er slett ikke klar for noen ny dag enda. Dagens første seier er når man, tross alt, greier å få han til å smile om morgenen, for morgener er neimen ikke mye å smile av, egentlig.

Hvordan denne snart 11 år gamle karen skal bli som trøtt tenåring, det tør jeg ikke en gang tenke på. :-)

Måle blodsukker...

Stikk i fingeren hver morgen, det er en av mine rutiner, hverdag og helg. I dag 5.1, det nærmeste Perfekt det har vært etter flere dager med stressblodsukker ned på rundt 4.2 og under 4 også. Ikke mye å gå på før kjelleren og føling er neste, liksom. Men i dag - etter nok en nedjustering av langtidsinsulin - en av de bedre hvor marginene er på min side. Selv om det bare er så vidt...

Så ... en hektisk halvtime med fullt kaos av frokost, sekker, niste og jakt på sko og yttertøy før taxien kommer på tunet og henter gutta for en ny skoledag.

Og så kan roen senke seg over meg igjen. Deilig!


Om det var blodsukkeret, inspirasjon fra andre eller Noe Helt Annet er ikke godt å si, men i dag greide jeg faktisk å få med meg morgenhimmelen. Og siden jeg for tida har litt kick på panoramabilder (og slett ikke kan konkurrere med Visse Andre hva foto angår), så ble det jo panorama i dag, selvfølgelig.

Men ... Det er nå fra litt utpå dagen og utover kveldene jeg er i mitt ess, så jeg syns i grunnen at himmelen på kveldene kan være vel så fin som på morgenen. Det har sikkert noe å gjøre med når på dagen sansene er mest åpne for inntrykk. Tror jeg. :-)

I går hadde jeg vært på kunstgraset og tatt bilder av fotballaget til Ruben og hadde noen minutter å slå ihjel før jeg skulle ha kurs i Elements, så da tok jeg noen få bilder mens jeg likevel var i farta. Noe skal man jo gjøre for å få tida til å gå... :-)

Det første bildet er tatt utover fjorden fra Sjøgata, og det andre nesten oppe ved tunnellen på Lote-sida.



Så er det noe med nattmennesker og månen. Det neste bildet er tatt rett før forrige fullmåne og er satt sammen av to eksponeringer for å få med både litt detaljer i månen og skyene. Noe som neimen ikke er enkelt siden både skyer og månen forflytter seg raskt, noe som fører til at bildet blir slørete. Siste bildet tok jeg en kveld i juni klokka 23:15 da det var så fin nymåne ute. Likte i grunnen selv de sarte pastellfargene som ble på det bildet.



Nå er klokka 10:30, den verste morgenstivheten har gitt seg og jeg er klar for en ny dag. :-)

Haust på Søre Sunnmøre

Jeg er til Volda to ganger i uka, og jeg blir stadig flinkere til å huske på å ta med meg kamerabagen før jeg drar. I Påkommende Tilfelle...

1. oktober hadde jeg for en gangs skyld Gode Marginer på ferga (I never learn, hehe), og tok derfor en stopp rett før Bjørkedalen. Syns det var så fine skydotter over fjellene der akkurat den dagen, og blå himmel innimellom dottene der sola kunne stikke seg frem og erte meg litt. Godt jeg stoppa på turen nordover, på heimveien et par timer senere var det et helsikes regn...

Så er det nå noe eget med den første snøen i fjellene, da, selv om jeg godt syns den kan holde seg oppe i høyden og ikke komme ned i lavlandet for å plage meg. :-) Men uansett, den snøen gjør seg unektelig på bilder!


I dag var det speilklart både på vannet i Stigedalen og før Kile hvor disse tre bildene er tatt. Etter hvert begynner det å bli glissent med lauv på trærne i høgda, men noen blader klamrer seg fortsatt fast lengre ned og lager gulgrønne flammer av høst.

Kannesteinen og Hendanes fyr

Under frokosten fikk jeg en idé om at Kannesteinen på Oppedal kunne være en fin plass å ta bilder akkurat i dag. Her på Eid var det i grunnen litt grått og disig, men det er jo ingen hindring for at det faktisk kunne være fint i ytre. Så tur ble det ...




Ingen tur til Kannesteinen uten en tur på Hendanes fyr.

Vel, egentlig en sannhet med modifikasjoner ettersom jeg ikke har gått ut til fyret sida jeg og Ricardo var der høsten for ni år sida. Måtte le litt for meg selv mens jeg så de late bølgene som halvhjerta slo mot land, for dette stedet var det mannen fra Sao Paulo i Brasil mente måtte være verdens ende. :-) Man kan jo bare prøve å forestille seg hvordan Hendanes måtte se ut for en mann oppvokst i verdens nest største by. :-D


For meg er Hendanes et sted jeg har mange gode minner om fine samtaler fra, var der flere ganger sammen med en venninne før jeg altså tok med meg en forfrossen brasilianer dit for alt for lenge sida. Og nå var jeg endelig tilbake på en utrolig nydelig høstdag.

Assim Joasone, essas fotos são para você... :-)




Late bølger som knapt virka som de gadd ta seg bryet med å slå mot land. Skjønt, det er vel som med meg og oppsøking av snøen, de gjør det likevel, selv om det kan være uten den helt store iveren.


Mulig jeg husker ting helt annerledes fordi dette var en helt annen setting enn forrige gang, men forfallet der ute var trist å se. Rart med sånne steder som man føler betyr noe spesielt, de skal liksom aldri forandre seg, men fortsette å være sånn som i minnene. Og det slo inn med full tyngde at ni år, det er faktisk ganske lenge...





Til slutt et par bilder som viser veldig klar at høsten er her for fullt, og at vinteren sniker seg innpå oss med ubarmhjertige stormskritt. Ikke akkurat noen tornebusk, haha, men temmelig glissent med beskyttelse mot vær og vind.