Ingen tur til Kannesteinen uten en tur på Hendanes fyr.
Vel, egentlig en sannhet med modifikasjoner ettersom jeg ikke har gått ut til fyret sida jeg og Ricardo var der høsten for ni år sida. Måtte le litt for meg selv mens jeg så de late bølgene som halvhjerta slo mot land, for dette stedet var det mannen fra Sao Paulo i Brasil mente måtte være verdens ende. :-) Man kan jo bare prøve å forestille seg hvordan Hendanes måtte se ut for en mann oppvokst i verdens nest største by. :-D
For meg er Hendanes et sted jeg har mange gode minner om fine samtaler fra, var der flere ganger sammen med en venninne før jeg altså tok med meg en forfrossen brasilianer dit for alt for lenge sida. Og nå var jeg endelig tilbake på en utrolig nydelig høstdag.
Assim Joasone, essas fotos são para você... :-)
Late bølger som knapt virka som de gadd ta seg bryet med å slå mot land. Skjønt, det er vel som med meg og oppsøking av snøen, de gjør det likevel, selv om det kan være uten den helt store iveren.
Mulig jeg husker ting helt annerledes fordi dette var en helt annen setting enn forrige gang, men forfallet der ute var trist å se. Rart med sånne steder som man føler betyr noe spesielt, de skal liksom aldri forandre seg, men fortsette å være sånn som i minnene. Og det slo inn med full tyngde at ni år, det er faktisk ganske lenge...
Til slutt et par bilder som viser veldig klar at høsten er her for fullt, og at vinteren sniker seg innpå oss med ubarmhjertige stormskritt. Ikke akkurat noen tornebusk, haha, men temmelig glissent med beskyttelse mot vær og vind.
