Release me! Sett meg fri ...

Innimellom finnes det sanger som taler til meg fra første gang jeg hører dem. Og ikke minst finnes det ... sangtekster som taler til meg. Virker ikke som folk flest legger merke til ordene en sang består av, noe jeg syns er forunderlig. Opp gjennom årene har jeg vel bare funnet en sjelevenn som er like opptatt av slikt som meg. The words are already written, Lill! Jadda. Name no names ...

I våres en gang hadde jeg min store oppdagelse av en vanvittig bra sang med det svenske bandet Oh Laura, en sang som heter 'Release me'. Etter hvert som jeg hørte på den, og da mener jeg ... virkelig lyttet, så tok ordene meg med full styrke. For her er jammen sangen om mitt liv, slik det er nå. Eller ... slik det har vært frem til nå. Og på et bisarr vis er den en merdvirkende årsak til at jeg nå er i ferd med å sette meg selv fri.

I am the wilderness locked in a cage
I am a growing force you kept in place
I am a tree reaching for the sun
Please don't hold me down
Please don't hold me down

Jeg skal komme med en innrømmelse...

For på mange måter har jeg vært veldig heldig gjennom mine 25 år sammen med Kristen, min ex-to-be. Han har mange gode sier, det skal han ha. Og en side er jeg kanskje spesielt takknemlig for har vært der. For ... Aldri noen sinne har han sagt at jeg ikke skulle gjøre sånn eller slik, at "nei, dette kan du ikke tillate deg". Jeg har fått lov til det meste innenfor visse usagte grenser, vil jeg tro. En slags frihet under ansvar. Så, det er nok egentlig jeg selv som har begrenset meg. Pluss selvsagt de forpliktelsene det å være en familie gir. Uansett, så blir resultatet det samme.

For ... så er det nå en gang sånn når man er gift eller lever sammen med noen, at man selv holder igjen littegrann. At om ingen andre gjør det, så holder man igjen selv. Det er ikke alt man tillater seg. Selvfølgelig er det sånn det skal være også. Man flytter ikke "bare" fordi det å flytte lettere ville medføre at man får jobb f.eks når den andre av forskjellige årsaker ikke kan flytte, man setter seg selv og sitt til side på noen felt. Man selger ikke alt man eier fordi man har lyst på en tur til Australia, liksom. Og der hadde nok grensa gått for hva jeg hadde fått lov til, tenker jeg. ;-)

I am a rolling wave without the motion
A glass of water longing for the ocean
I am an asphalt flower breaking free
but you keep stopping me

Release me
Release me

Ikke sånn å forstå at jeg kommer til å selge alt jeg ikke eier og dra min kos til Australia nå. Det er en metafor. Det er ikke en gang sånn at akkurat denne typen frihet er min grunn til å flytte for meg selv heller. Det er en ganske sterk mangel på fellesskap i tosomheten som gjør livet ugreit. Det er ikke Kristen det er noe galt med, det er heller ikke meg. Det er kombinasjonen av oss som ikke fungerer. Og en sånn kombinasjon er nok noe med den sterkeste form for frihetsberøvelse frie mennesker i et fritt land kan oppleve.

I am the rain that's coming down on you
That you shielded yourself from with a roof
I am the fire burning desperately
but you're controlling me

Release me
Release me

Frida Öhrn er vokalist i Oh Laura,

og her er hun visst ute på egen hånd.

Men sangen er nå den samme uansett.

* * * * * * * * * *

I am the fire burning desperately

but you're controlling me

Release me!

(Oh Laura: Release Me)

Wish Me Well

Innimellom kommer det bøker som gjør et uslettelig inntrykk på meg. Mick Hanlys selvbiografiske bok 'Wish Me Well. Notes on My Sleeve' er definitivt en sånn bok. I utgangspunktet er kanskje ikke en selvbiografi av/om en irsk musiker og ateist i et temmelig strengt katolsk land så veldig original, men denne boka følges av hans siste album, 'Wish Me Well', og musikk og boka hører på en fin måte sammen. Hver sang fra albumet er tema for et kapittel i boka, og kapittelet avsluttes med teksten på sangen som har gitt kapittelet navn.

Dette er en svært usentimental og klarsynt bok som gjennom hvert kapittel og hver sang til sammen utgjør en biografi om følsomhet og evner, hvor leseren kronologisk får følge et liv velsignet med kjærlighet og talent, men samtidig et liv formørket av alkoholens tyranni, tvil på egne evner og seg selv.

Mick Hanly er en bånn ærlig mann som kjenner seg selv godt, med de styrker og svakheter han har. Han skriver om familie, om kjærlighet, om musikk, om livet han har levd og lever. Og han gjør dette med artistens fine fortellerevne.

Bokas første kapittel, Dust In The Storm avsluttes med den sangen fra albumet jeg liker best. Det gjelder å finne tid til å utforske sin egen måte å gjøre tingene på, og også få lov til å finne sin egen famlende vei gjennom livet.

Take a look at the stars for a moment
If you have a moment to spare
I know life is short and it’s so hard to squeeze in
A moment somewhere
You might be the one at the window
Or the soul in the desert wide-eyed
Believe me you’re not all alone
Or the first to be beautifully mystified.

Lend an ear to the sound of the ocean
If you want to hear more than the sea
Stay, there’s nothing to fear
At the door to eternity
And draw back the curtain forever
Take a ride on a hand full of dust
If you still think the good book's the answer
Go back to bed with that book if you must

But please let me find my own way,
My own way to sleep
I’m helpless, I’m helpless, so helpless
Sometimes that I weep
Please let me find my own way,
My own way to cry
I know we’re the dust in the storm
But I think I’ll get by

I can still see the new rose aglow
And the dandelion ball in the grass
Tonight it might leave on the wind
But I’ve got no problem with that
Tomorrow we’ll find a survivor
Blow the clock, one o’clock, two o’clock, three,
Pray that my children remember
The hours that we spent smiling carefree.

I know I am preaching and not really
Practicing that which I preach
But I’m weary of certainties knowing
Tomorrow’s not easy to reach
I saw the great fire in the distance
Saw the great lie turn to dust
If you still think the good book’s the answer
Go back to bed with that book if you must

But please let me find my own way
My own way to sleep
I'm helpless, I'm helpless, so helpless
Sometimes that I weep
Please let me find my own way,
My own way to cry
I know we're the dust in the storm
But I think I'll get by

3. kapittel...


Mick Hanly er stor i hjemlandet, men utenfor Irland grenser er han nok mest kjent for Hal Ketchums megahit med den nydelige kjærlighetssangen 'Past The Point Of Rescue', som etter min mening ikke når Hanlys egen versjon til knærne en gang. (Den samme sangen jeg aldri kan tilgi Hellbillies at de lagde en sang om reinjakt av, hehe...)