Vintertur

"If u can't beat them, join them" er det et engelsk sitat av en eller annen ukjent gluping som sier...

Mye sant i det, i mange slags sammenhenger.

Når har jeg gitt opp å vente på våren, vente på at kulda skal gi seg sånn at den kaldeste vinteren på evigheter skal mildne og la gradestokken krype over null - og bli der. Så da gir jeg etter for maset fra gutta, tar med kamera og skoleboller og blir med dem og pappa'n deres på en aldri så liten søndagstur opp gjennom skogsveien.

Mange slags formasjoner å finne ute i naturen på denne tida av året. Snøen ligger som hyller enkelte steder, med slør av istapper ved siden av.

Isak.

Ruben.

Utsikten fra bålplassen kan man ikke si noe på. Sånt gir ro i sjela...

Isak er en samler, og når man er på tur og har bål, da samler han ved. Han kan pusle på for seg selv, rolig og tålmodig - og han leverer. Hver gang!

Blå himmel er ikke å forakte, selv om det nødvendigvis en 28. februar betyr ar det fremdeles vil være kalde netter.


Selv en liten gren frosset inn i en jukletapp kan være artig å se på.

* * * * * * * * * *
Ain't goin' down, no more to the well
Sometimes it feels like, I'm going to hell
Sometimes I'm knocking, on your front door
But I don't have nothing, to sell no more

(Van Morrison: Reminds Me Of You)

Mennesker

Det har nok hatt en tendens til å bli veldig mye natur og lite folk med på bildene jeg har lagt ut på bloggen så langt. Men, uten mennesker hadde det ikke vært noe til verden. Og det kan innimellom være greit å vise at man kan ta bilder med folk på, der folket ikke sitter festkledd rundt et bord for å spise. Noen er flinke til å ta hverdagsbilder, vi andre trenger kanskje å skjerpe oss litt i så måte?

Her kommer i alle fall tre portretter, fokus på enkeltmennesket, som helt uavhengig av hverandre forteller litt om det jeg syns er spennende med portrettfotografering.

SJØLPORTRETT

Innimellom får jeg bruk for et bilde av meg selv til et eller annet, og dette bildet er et jeg tok for et par år sida i en eller annen anledning i forbindelse med studiene ved HIST. Det vil si, akkurat dette bildet var et rent uhell, men ble det bildet fra den fotoseansen jeg har brukt mest. Kanskje merkelig for mange, hehe, men det er nå bare sånn det er. :-)

Nå er mesteparten av hårprakten vekk for lengst, men bildet har jeg altså blitt hengende ved likevel. Det representerer godt de siste to-tre-fire-fem årene i livet mitt.

Bildet er tatt med mitt gamle Canon PowerShot S2-IS ultrazoom på stativ, og med selvutløser. Et eller annet tok oppmerksomheta vekk fra kameraet etter at utløseren var trykket sånn at jeg snudde meg vekk da bildet ble tatt. Og jeg likte umiddelbart resultatet. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som fascinerte meg ved bildet, men nå som ting smått begynner å falle på plass har jeg gjort meg noen tanker omkring dette.

Jeg snur meg vekk fra meg selv, sånn som jeg i grunnen har gjort med det meste de siste årene. Og dette bildet kan som nevnt på mange måter symbolisere disse siste årene. Før jeg nå har våkna opp og er i ferd med å gjøre det som må gjøres. Og da trenger jeg kanskje et mer åpent portrett etter hvert. Vi får se...

Lill. Distansert.

ISAK

Isak er en artig kar å ha med seg på tur. Han er villig til å gå akkurat så langt mamma vil, er utholdende og seig. Og han har alltid mye å snakke om når han får ha mamma helt for seg selv og slipper være i skyggen av storebroren.

Bildet under er tatt da vi var på fototur for å ta bilder av tåka, og Isak var svært ivrig med mobilkameraet sitt. Mange av de beste motivene var det han som fant, så han får nok øye for dette med fotografering etter hvert, han også.

Isak. Turkameraten.

FORTELLENDE PORTRETT

Er knapt noen typer foto som fascinerer meg mer enn portretter som forteller meg noe om hvem personen på bildet er. Det er noe nesten ... sensuelt og sexy ... over et portrett av en forfatter med sin bok, en snekker med sin hammer, en musiker med sitt instrument ... Eller en fotograf med sitt kamera.

I vår da fotoklubben hadde kurs i digitalt kamera, brukte vi en del tid nest siste kvelden på å ta bilder. Noen uheldige ble utvalgt til å være modeller, og vi andre skulle forevige de utilpasse. Øystein kom opp med en idé som han måtte demonstrere. Og vi som gikk på kurset knipsa i vei, selv om det i grunnen ikke var Øystein som skulle være fotoobjektet.

Da jeg kom heim var det mye grums å finne på minnekortet, det skal sies, men ett bilde syns jeg faktisk ble ganske bra. Dette. Nå skal jeg ikke si noe om hvorvidt det er et spesielt godt bilde av Øystein eller ikke, for det vet jeg ikke noe om - men jeg har i alle fall fått fanga fotografen og hans nærhet til arbeidsredskapen sin med dette portrettet. Om det finnes noe skille mellom disse to, da.

Nå har jeg terga den fotograferte en del med å bruke dette bildet før, så denne gangen ville jeg gjøre en vri før jeg la det ut (jadda, jeg HAR spurt om det var greit!). Jeg har gjort bildet svart hvitt, med unntak av to vesentlige elementer:

Øynene hans er fortsatt blå - for å prøve å understreke at øyne er det viktigste redskap for fotografen, nest etter kameraet.

Det røde på L-objektivet har jeg også beholdt. Fordi det ikke finnes noe grommere for en fotograf opphengt i Canon, og fordi den røde ringen er Canon L-seriens ubestridte kjennemerke.

Øystein Torheim. Fotograf.

* * * * * * * * * *

You don't know if it's fear or desire
Danger the drug that takes you higher
Head in heaven, fingers in the mire

(U2: So Cruel)