Hva er en fotograf?

Hva er en fotograf?
Interessante refleksjoner omkring hva som er en fotograf.

Release me! Sett meg fri ...

Innimellom finnes det sanger som taler til meg fra første gang jeg hører dem. Og ikke minst finnes det ... sangtekster som taler til meg. Virker ikke som folk flest legger merke til ordene en sang består av, noe jeg syns er forunderlig. Opp gjennom årene har jeg vel bare funnet en sjelevenn som er like opptatt av slikt som meg. The words are already written, Lill! Jadda. Name no names ...

I våres en gang hadde jeg min store oppdagelse av en vanvittig bra sang med det svenske bandet Oh Laura, en sang som heter 'Release me'. Etter hvert som jeg hørte på den, og da mener jeg ... virkelig lyttet, så tok ordene meg med full styrke. For her er jammen sangen om mitt liv, slik det er nå. Eller ... slik det har vært frem til nå. Og på et bisarr vis er den en merdvirkende årsak til at jeg nå er i ferd med å sette meg selv fri.

I am the wilderness locked in a cage
I am a growing force you kept in place
I am a tree reaching for the sun
Please don't hold me down
Please don't hold me down

Jeg skal komme med en innrømmelse...

For på mange måter har jeg vært veldig heldig gjennom mine 25 år sammen med Kristen, min ex-to-be. Han har mange gode sier, det skal han ha. Og en side er jeg kanskje spesielt takknemlig for har vært der. For ... Aldri noen sinne har han sagt at jeg ikke skulle gjøre sånn eller slik, at "nei, dette kan du ikke tillate deg". Jeg har fått lov til det meste innenfor visse usagte grenser, vil jeg tro. En slags frihet under ansvar. Så, det er nok egentlig jeg selv som har begrenset meg. Pluss selvsagt de forpliktelsene det å være en familie gir. Uansett, så blir resultatet det samme.

For ... så er det nå en gang sånn når man er gift eller lever sammen med noen, at man selv holder igjen littegrann. At om ingen andre gjør det, så holder man igjen selv. Det er ikke alt man tillater seg. Selvfølgelig er det sånn det skal være også. Man flytter ikke "bare" fordi det å flytte lettere ville medføre at man får jobb f.eks når den andre av forskjellige årsaker ikke kan flytte, man setter seg selv og sitt til side på noen felt. Man selger ikke alt man eier fordi man har lyst på en tur til Australia, liksom. Og der hadde nok grensa gått for hva jeg hadde fått lov til, tenker jeg. ;-)

I am a rolling wave without the motion
A glass of water longing for the ocean
I am an asphalt flower breaking free
but you keep stopping me

Release me
Release me

Ikke sånn å forstå at jeg kommer til å selge alt jeg ikke eier og dra min kos til Australia nå. Det er en metafor. Det er ikke en gang sånn at akkurat denne typen frihet er min grunn til å flytte for meg selv heller. Det er en ganske sterk mangel på fellesskap i tosomheten som gjør livet ugreit. Det er ikke Kristen det er noe galt med, det er heller ikke meg. Det er kombinasjonen av oss som ikke fungerer. Og en sånn kombinasjon er nok noe med den sterkeste form for frihetsberøvelse frie mennesker i et fritt land kan oppleve.

I am the rain that's coming down on you
That you shielded yourself from with a roof
I am the fire burning desperately
but you're controlling me

Release me
Release me

Frida Öhrn er vokalist i Oh Laura,

og her er hun visst ute på egen hånd.

Men sangen er nå den samme uansett.

* * * * * * * * * *

I am the fire burning desperately

but you're controlling me

Release me!

(Oh Laura: Release Me)

Over The Rainbow

In the beginning of Existence the feeling of being safe was overwhelming! We were one, and in our little world inside each other we thought it would go on like this forever. Forever like this: Being ONE; One Heart, one Soul, one Mind. Forever in companionship with ourself, a happiness easy to believe because existence was nothing else but this. There was no beginning of you, no end of me. We surrounded each other in Perfect Harmony.

Then, in the moment of Creation, when our world shook and a New World rose from nowhere, I lost you! I was ripped out of myself, torn apart with a pain so staggering I thought I would never be whole again. It took my breath away completely! I had lost myself, and the world I woke up to was so different, so bright, yet so dark and dangerous I didn't know where to look for the part of me lost.

My broken soul drifted along in loneliness, always with what was left of my mind wide open in search for my mate, my second half. The other part of me. Wide awake in the search for myself. For you.

I went into the depths of the soil, climbed the highest mountains, even crossed the oceans creation had brought this New World.

The deeper I went, the higher I climbed, the more I searched for the feelings lost, the warmer and safer I felt. But still darkness surrounded me and you were nowhere to be found. I cried out in torment, but didn't even know what to call you. Because as One we didn't need names, and now I didn't even know who or what I had become myself.

So endlessly many years and decades, so many centuries and millenniums passed in lonely search for my lost perfection. And yet my soul was lonely and you remained nowhere to be found.

Like the lilies of the lakes, like the roses in the Garden of Eden, like the birds in the sky, and even the stray dogs. So much beauty and companionship with others of my spiecies, but still lonesome. Still half, even among my own.

The Creation of Man brought a new dimension, and even if my heart and mind were still searching for lost feelings, it brought happiness, love and friendship to a forever restless soul. So many relationships in so many different times and ways I even forgot to search for you from time to time.

The pain sometimes disappeared, it was only a vague feeling of something lost along the way, something never named, just felt with unknown feelings. Felt like an empty spot in the depth of my heart and soul.

A place for forever Nothing.

And then my present time arrived, a new life and a New Beginning. Family and love and friendship kept me alive, brought both pain and joy into my life. But even in my happiest moments I felt a need to search for something nameless, like I still hadn't found what I was looking for. Always looking for god-knows-what.

Then, like a wonder, like lightning strikes from a clear blue sky, like a hurricane from cyberspace, I found myself again on St. Anthony's day! My soulmate; My body and mind, my heart and soul. You! Again no beginning of me, no end of you, just us. So many strange and unknown feelings felt, so weird they had no names. Because, how can we explain our own thoughts expressed by another if it isn't us speaking?

Like the beauty of the rainbow, it's just reflections of nobleness eyes can see, but no hand touch. Unbelievable in it's whole existence, but still present. Two corners of the world arching to be joined as one.

Yet, even if the lost part of me, my soulmate has been found, the way to go is still unknown, still to be searched for. For, who are we to fully understand what this is all about? What else can we do but together try to find the Bridge Across Forever?

For someone very special,
autumn 1997

A life on hold ...

My life is on hold these days, life is kind of complicated. I spend my time waiting. Waiting ... to move out ... waiting ... for a New Life to start ... waiting ... for me ... I have been lost in an empty void for so long, and now I finally seem to be on my way to find myself again. It's like the Phoenix erupting into flames before rising from the ashes, hehe. Reborn - and ready for a New Start. But still ... waiting. Impatiently waiting to move on.

What is needed in between a life on hold and the Next Step is patience, even where there's no patience to be found.

These days I get less angry when things don’t combine
Laughing at how I behave sometimes is more in my line
Whenever that girl in the mirror starts to look troubled or blue
I take her aside for a moment and tell her we’re just passing through

(Mick Hanly "These Days")

It's like my soulmate Ricardo said ... Where I am now is in purgatory. (Which of course raised a discussion on Facebook about the religious aspect of purgatory. :-O )

But this is something Entirely Different. To use Ricardo's words: "Purgatory is in the midway of Heaven and Hell yes. But in a one way direction - to the Heaven. First one should purge (that´s where the name came, isn´t familiar to the computerwise people?) to be able to enter the Heaven. It is simbolic. It is for who knows and understands Lill. It is not for anyone, so." Says my wise friend who probably knows me and my inner thoughts better than anyone else...

When life is complicated there are two directions in which you can find me. Way down into Nothing, or way up in a Creative State where I use all my frustrations to do positive and creative things. Restless and on the move, but stuck in the very same spot going nowhere. Circling like a lion in a cage, looking for the way out. The first state can last for hours, the last one for days, even weeks. :-) And ... switching between those two ... can be frustrating in itself.

So ... if I need to talk, let me talk. If I need to be silent, let me say nothing - and listen to what I'm not saying! ;-) Maybe I ask too much, but I need everyone who knows me to be patient too. With me.

I should warn you
When I'm not well
I can't tell
Oh, there's nothing I can do
To make this easier for you

You're gonna need to be patient with me

I'm this apple, this happening stone
When I'm alone
Oh, but my blessings get so blurred
At the sound of your words

I'm gonna need you to be patient with me

How can I warn you when my tongue turns to dust
Like we've discussed
It doesn't mean that I don't care
It means I'm partially there

You're gonna need to be patient with me

(Wilco "Please Be Patient With Me")

Jonathan Livingston Seagull

En gang for mer enn ti år sida gjorde min brasilianske sjelevenn Ricardo meg oppmerksom på en amerikansk forfatter som ikke var så veldig kjent i Norge, Richard Bach. Jeg bestilte den gang tre av bøkene hans fra Amazon. To etter anbefaling fra Ricardo: 'One' og 'The Bridge Across Forever', og en på ren impuls, 'Jonathan Livingston Seagull', fordi jeg syns den hadde sånn en besnærende tittel. Svært gode bøker alle tre, men det er nå den lille av dem jeg vil skrive litt om... :-)

Etter hvert fant jeg også ut at sistnevnte i alle fall den gang i 1997-1998 var den eneste av disse bøkene som var oversatt til norsk i en nydelig illustrert utgave med bilder fra Russell Munson, under tittelen 'Måken Jonathan'. Selv har jeg kun lest den på originalspråket så langt, mye av redsel for at noe av innholdet skal ha blitt borte i den norske ovesettelsen.


For ... 'Jonathan Livingston Seagull' er litt av ei bok! Den vakreste og mest betagende lille histore jeg noen sinne har lest. Historien er så fortryllende nydelig med alt sitt håp, evig søken og tro på å gjøre det man føler er riktig for seg selv at den vanskelig lar seg beskrive i et lite blogginnlegg, man må lese den selv for å forstå helt at ei bok kan bli så vakkert forklarende og tale så til de grader til de store massene av søkende mennesker.

Og mens dere leser, så er det lov å tenke seg til betydning Richard Bach har med Jonathan Seagulls opplevelser, det kan overføres til så mange ting i livet.

Kort sagt forteller boka historien om Jonathan Livingston Seagull, en måse som er lei av den daglige skrikinga etter mat. Oppslukt av sin store lidenskap for flyging presser han seg til å perfeksjonere alt han har lært seg omkring dette ene; å fly. Han forsøker, han feiler, og han forsøker igjen. Igjen og igjen til han endelig skjønner hvordan det må gjøres for at han skal lykkes. For Jonathan har forstått en viktig ting, at for å lære må han ikke være redd for å feile underveis.

«But way off alone, out by himself beyond boat
and shore, Jonathan Livingston Seagull was
practicing. A hundred feet in the sky he lowered
his webbed feet, lifted his beak, and strained to
hold a painful hard twisting curve through his
wings. The curve meant that he would fly slowly,
and now he slowed until the wind was a whisper in
his face, until the ocean stood still beneath him.
He narrowed his eyes in fierce concentration,
held his breath, forced one... single... more...
inch... of... curve...
Then his featliers ruffled, he stalled and fell.»

-----
«Most gulls don't bother to learn more than the
simplest facts of flight - how to get from shore
to food and back again. For most gulls, it is not
flying that matters, but eating. For this gull,
though, it was not eating that mattered, but
flight. More than anything else.
Jonathan Livingston Seagull loved to fly.»

I en flokk måser der det eneste saliggjørende og viktige i livet er å skaffe mat, tar tålmodigheta i forhold til Jonathan en dag slutt, og han blir utstøtt fra flokken sin. Uten at det bekymrer han nevneverdig. Som utstøtt fortsetter han å øve på å fly, og han blir stadig mer fornøyd med sine evner, som fører han til, for ham, et idyllisk liv.


En dag møter Jonathan to måser som tar ham med til en høyere form for eksistens, der han møter andre måser som også elsker å fly. Han oppdager at hans rene fasthet og ønske om ny viten gjør han til en helt spesiell "one-in-a-million" måse.

Jonathan blir så venn med den klokeste måsen i denne eksistensen, måsen Chiang, og Chiang tar ham videre forbi alt Jonathan tidligere har lært: Han lærer seg kunsten å forflytte seg øyeblikkelig til et annet sted i universet. Hemmeligheten, som Chiang sier, "begin by knowing that you have already arrived..."

«Jonathan kept at it, fiercely, day after day,
from before sunrise till past midnight. And for
all his effort he moved not a feather width
from his spot.
"Forget about faith!" Chiang said it time
and again. "You didn't need faith to fly, you
needed to understand flying. This is just the
same. Now try again ..."
Then one day Jonathan, standing on the shore,
closing his eyes, concentrating, all in a flash
knew what Chiang had been telling him. "Why,
that's true! I am a perfect, unlimited gull!"
He felt a great shock of joy.
"Good!" said Chiang and there was victory in
his voice.
Jonathan opened his eyes. He stood alone with
the Elder on a totally different seashore - trees
down to the water's edge, twin yellow suns turning
overhead.
"At last you've got the idea," Chiang said,
"but your control needs a little work... "
Jonathan was stunned. "Where are we?"
Utterly unimpressed with the strange surroundings,
the Elder brushed the question aside. "We're on some
planet, obviously, with a green sky and a double star
for a sun."
Jonathan made a scree of delight, the first sound
he had made since he had left Earth. "IT WORKS!"»

Men... i sin søken er Jonathan ikke helt fornøyd med det nye livet sitt heller, så han reiser tilbake til jorda for å finne andre som ham selv, for så å kunne videreformidle sin nylærte kunnskap til dem. Hans ønske er å kunne spre sin kjærlighet for flygingen til andre.

Hans misjon lykkes til overmål, han treffer andre likesinnede måser som også har opplevd å bli forvist fordi de ikke har tilpasset seg flokken sin.

Til sist er det den aller første studenten hans, Fletcher Lynd Seagull, som blir førstelæreren i Kunsten Å Fly. Jonathan på sin side flyr dermed videre for å fortsette på egen søken og læring.

«A moment later Jonathan's body wavered
in the air, shimmering, and began to go
transparent. "Don't let them spread silly
rumors about me, or make me a god. O.K.,
Fletch? I'm a seagull. I like to fly, maybe..."
"JONATHAN!"
"Poor Fletch. Don't believe what your eyes
are telling you. All they show is limitation.
Look  with  your understanding, find out what you
already know, and you'll see the way to fly."
The shimmering stopped. Jonathan Seagull had
vanished into empty air.
After a time, Fletcher Gull dragged himself
into the sky and faced  a brand-new group of
students, eager for their first lesson.
"To begin with " he said heavily, "you've
got to understand that a seagull is an unlimited
idea of freedom, an image of the Great Gull,
and your whole body, from wingtip to wingtip, is
nothing more than your thought itself."
The young gulls looked at him quizzically.
Hey, man, they thought, this doesn't sound like a
rule for a loop.
Fletcher sighed and started over. "Hm. Ah...
very well," he said, and eyed them critically.
"Let's begin with Level Flight." And saying that,
he understood all at once that his friend had quite
honestly been no more divine than Fletcher himself.
No limits, Jonathan? he thought. Well, then,
the time's not distant when I'm going to appear out
of thin air on your beach, and show you a thing or two
about flying!
And though he tried to look properly severe for
students, Fletcher Seagull suddenly saw them all
as they really were, just for a moment, and he more
than liked, he loved what he saw. No limits, Jonathan?
he thought, and he smiled.
His race to learn had begun.»

Jeg tror dette er ei bok som taler til de fleste av oss, i alle fall de av oss som er søkende etter dette evige Noe. Kanskje søkende etter det rette motivet, den rette stemninga eller følelsen i et bilde. Mye av dette er flyktig og kanskje ikke alltid så lett å fange, men det gjelder bare å gjøre som Jonathan: Søke videre. Søke kunnskap og perfeksjon i det man har tro på og driver med. Og aldri, aldri gi opp.


For Jonathan blir materialismen, i boka billedliggjort rundt den evige matsankinga for meningsløs, i alle fall når man heller bare kan sveve i det blå, drømme og søke mot nye horisonter og ny lærdom. Til syvende og sist erfarer han at ikke all lærdom finnes på ett sted, man må stadig søke mot nye horisonter.

Som dedikasjonen i boka og Hall Bartletts filmatiseringen så fint sier:

«To the real
Jonathan Livingston Seagull,
who lives within us all»

I fotosammenheng føler jeg meg som en Jonathan på søken etter perfeksjonisme, men den er langt, langt der fremme et sted. Kanskje uoppnåelig i et annet univers. ;-) Og der (og også i fotoklubben) vet jeg om en Chiang eller to som kan lære meg at par ting eller tre om det å ta bilder... ;-)

Og kanskje, en dag, gjør jeg som Ricardo svarte meg da jeg fortalte at jeg skrev om Jonathan i bloggen min: Write about 'One' ... :-)